en komikers bekjennelser
Archive for May, 2009
Er det ikke vanvittig kjedelig?
May 29th
Det er gåte som går slik: “Hvilket spørsmål kan man ikke svare “Ja” på?” – Det korrekte svaret er: “Sover du?”
Men det finnes et annet spørsmål som man ikke kan svare “Ja” på, men som i motsetning til gåten ikke innebærer en videre historiefortelling som, i de fleste tilfeller er dritkjedelig, har absolutt ingen verdi som informasjon. Jeg snakker da om spørsmålet: “Vet du hva jeg drømte i natt?”
Hva er det som får folk til å fortelle drømmene sine? Tror man virkelig at noen virkelig er genuint interessert? I så tilfelle, dream on.
Å høre om ville ferder langs E6 i en bil laget av syltetøy mens et englekor spiller Guitar Hero og passasjeren er deg selv, men samtidig er du også sjåfør. Om alle kjendisene du har dype og lange samtaler med mens du dypper servietten i hvitløksdippen og spiser drops fra en Pez-dispenser i ført ikke annet enn en brun boblejakke som du visstnok kjøpte samtidig som kongen kjøpte sin rosa. Om ville sexdrømmer (dette er vel unntaket som gjør at drømmer KAN være litt kjekt å høre på) med folk som egentlig ikke er dem de egentlig er, og gjerne i posisjoner en GPS ville vært misunnelig på.
- Bunnlinjen er at dette er jo ikke interresant for andre enn deg selv – og det er ingenting noen kan få ut av dette, kanskje med unntak av komikere og bloggere. Det kan jo f.eks. aldri brukes mot noen. “Ja, men du drømte at…” er ingen debattvinner.
Eg skal innrømme at eg har en notatbok på nattbordet. For et tips eg fikk av en komikerkollega “Skriv ned det du husker fra drømmene dine, det kan godt være du får en del ideer du kan bruke”
Nå har eg snart nok til å lage pornofilm.
Ta hensyn – hold drømmene for deg selv. Og MÅ du fortelle noen, skriv en dagbok.
Ingen "ikke-korpsentusiast" utsetter seg, frivillig, for 5 timer med korpsmusikk (og drill) vel?
May 22nd
Å ikke blogge om denne opplevelsen ville nesten vært idioti – det er vel nettopp derfor man blogger.
Jeg starter bloggen slik:
“Hadde drill vært enkelt hadde vi kalt det fotball”
Dette var budskapet som møtte meg på klær som ble solgt fra en stand da jeg ankom Korpsenes Sommersamling i Fagerlihallen på selveste Kristi Himmelfartsdag. Nå håper jeg dere tenker “Hva i all verden gjorde du der? Du som ikke har noen korpsforbindelse eller -interesse!”
Jeg er, eller rettere sagt var, så musikalsk tonedøv at jeg ikke engang kvalifiserte meg til å bli rævadilter i et buekorps som liten gutt. Det skyldtes nok i hovedsak at jeg, i en alder av 5 år, “mistet” 1/3 av høyre lillefinger – dette medførte at jeg ikke fikk spille blokkfløyte av den enkle grunn at jeg ikke nådde ned til det siste hullet på fløyten. (Dette var altså FØR blokkfløytene med vendbart bakstykke kom, Som “kompensasjon” fikk jeg triangel – og ingen musiker med respekt for seg selv, og en viss form for suksess, baserer karrieren og musikken på en triangel. Det er i alle fall lite triangelspilling i min favorittgruppe R.E.M.
I dag skal jeg nok klare å treffe en ren tone, og i alle fall med litt hjelp fra TV2′s autotune.
Men uansett, denne dagens gjøremål var altså; Være konferansier sammen med Henrik fra 12.00 – 17.00 på en sommersamling for korps i Ålesund og omegn. Og frivillg melde seg for å høre på 6 timer med korpsmusikk kan nok anses som grunn for terapihjelp.
Nå er det vel ofte sånn at korps/drill er en sånn type ting man ikke liker om ikke ens egne barn spiller – og det er nok ikke alle av dem heller som liker korps. Men heller korps enn dop (og tydeligvis fotball) – skjønt Ibux og Paracet ofte er remedier som benyttes i etterkant. Hvem har ikke vært utsatt for korps som øver rett utenfor huset ditt morgene før 17. mai – og hvor mange har ikke måtte ringt til glassmesteren etter at drilljentene har passert. Jeg har personlig blitt påkjørt av ett, eller faktisk 3, korps en 17. mai. Når man først er truffet er det ikke lenge før det neste korpset kommer, og man klarer ikke å summe seg når “sjåføren” er en dundre på stortromme. Så med dette i hodet og beskjeden om at det nok er over 2000 mennesker på et slikt stevne var jo stemningen satt for min del.
Det kommer da sikkert ikke som en bombe at denne dagen ble en knall opplevelse – eg storkoste meg rett og slett. Go figure! Men med det sagt må jeg få legge til at jeg på ingen måte er en nyfrelst korpsentusiast – og føler vel strengt tatt at jeg har fått min dose korpsmusikk for de neste 10 årene. Men utrolig hva en eller to el-gitarer og et skikkelig slagverk kan gjøre for tradisjonelle korpsinstrument. Litt nyvunnet respekt for korpsmusikk og -ånd helt klart – stå på. Eg kommer gjerne tilbake – så lenge samme personen som laget gulrotkaken i år lager den igjen da.
Føler helt klart at jeg gjorde meg fortjent til alle hamburgerene, pølsene, kakene og brusene jeg spiste og drakk denne dagen.
- og uansett hvor “enkelt” fotball måtte være håper jeg guttene mine går den veien.
Drømmehagen
May 21st
Som småbarnsfar får man,i de fleste tilfeller ufrivillig, sett mye barne-tv. Da jeg var liten var det stort sett Vibeke Sæther og Vidar Lønn Arnesen som stod for det meste av barneunderholdningen. Alt skulle være pedagogisk og man skulle lære seg ting ved hjelp av barne-tv. Vibeke Sæther lærte oss mye, fra hvilket vindu som var buet og hvordan ble plastposer til. Vidar Lønn Arnesens puslespill-program lærte meg at voksne var elending til å legge puslespill.
Skrekk barne-tv på den tid var Pompel og Pilt – morsomt for de voksne, psykadelisk for oss små. De fleste dukkene i denne serien dukket opp i marerittene til små barn – mine egne inkludert. Pedagogikk var det store nye da jeg var liten, i dag skal alt ha en pedagogisk baktanke.
I går så jeg, sammen med de små, Postmann Pat. Denne stornesete postmannen med en fetisj i katter – for det kan umulig være samme katten som tuslet rundt da jeg var liten. Men noterer meg at navnet er det samme. Før var det bomgiring og singellivet som var Postmann Pats hverdag – i dag er det kone, barn, omlastningssentral og eget helikopter. – fremstår vel mer som en superhelt i dag.
Så nåde den dukken som finner på noe bråk i Greendale nå.
Men det er jo alltid noe eller noen som skiller seg ut fra resten, f.eks. Drømmehagen For meg er det verste på barne-tv Drømmehagen. En serie der en haug med litt spesielle karakterer løper rundt i en hage – deriblant Hopsi Deisi som faktisk også sier sitt eget navn kontinuerlig. Det er jo litt spesielt. Makka Pakka som skyver rundt på noe som kanskje skal forestille en gåstol og vasker det han evt. kommer over – om det så være en stein eller en av de andre figurene som pryder serien.
Som transport rundt om i hagen har de toget Ninky Nonken, som paradoksalt er bitte litte men kan likevel romme alle karakterene. Ut i fra kjørestilen kan de virke som om det er en beruset fergekaptein som styrer dette toget. Alternativ transport er Plinky Plonken, et luftskip som der man får servert Plinky Plonk-juice – og her tror ikke jeg vi snakker om vanlig juice.
Det som er veldig spesielt med denne serien er at handling, karakterer og story (om man kan kalle det det) er så hinsides merkelig at for meg kunne de sendt samme episoden hver dag. Jeg hadde ikke sett forskjell.
Hva man lærer av Drømmehagen er jeg fryktelig usikker på – men at dette er verre enn Pompel og Pilt er jeg helt overbevist om.
Veldedighetsstandup 20.05-09
May 21st
Standup Ålesund fikk for et par uker siden en henvendelse om å kjøre et veldedighetsstandupshow for Vestmo Behandlingssenter (for rusmisbrukere). Dette anså vi som ikke bare noe vi ville gjøre, men også noe vi følte var riktig å gjøre.
Og til tross for enkelte faktorer valgte jeg å stille på veldedighetsstandup-showet for Vestmo i kveld – og glad er jeg for det. For et takknemlig og godt publikum – for en kveld! Med det sagt så var der en del der som nok hadde skremt livskiten av meg om jeg hadde møtt på dem i en mørk bakgate – ikke at jeg vanligvis vanker i mørke bakgater.
Ingen tvil om at vi som opptredde ikke bare var spent og rimelig nervøs – men også veldig usikker på om dette kom til å bli en suksess. Rusfritt var det også. Og det var nok disse faktorene som gjorde at samtlige som opptredde gjorde en veldig god jobb på “scenen”. Setter det i gåseøyne siden det tross alt var et auditorium.
For å ha litt normalitet i showet kjørte vi det som en helt vanlig klubbkveld, der jeg tok rollen som konferansier og hadde vel totalt 20-25 minutter med standup. I tillegg hadde jeg følge av 3 andre av Standup Ålesund.
Hva kan man si og hva kan man ikke si? Hva tåler de? Har de selvironi? – det meste gikk pent og pyntelig for seg og alle holdt seg unna de største risikoene – men jeg sneiet innom “pillehumoren” (man må jo prøve). Noe jeg nok kunne gjort mer av, for det funket som en kule – men følte der og da at jeg dro “pillehumoren” akkurat passe langt nok.
Kanskje veldedighetsstandup fra Standup Ålesund kan bli en greie – vi får se. Hvem trenger en oppmuntring og fortjener å få det gratis?
Man vet når man har passert smertegrensen
May 20th
Det er jo ingen tvil om at Norge fortjente seieren i Melodi Grand Prix, vi hadde en fengende sang sunget av en sjarmerende gutt som nok kan kategoriseres som en sympatisk Ivo Caprino-dukke. Og, ikke minst, vi er kanskje det eneste landet som har råd til å arrangere MGP 2010, resesjon eller ikke.
Noe som overrasker meg er jo at det nå diskuteres opp og ned hvor neste års MGP skal avholdes. Hvorfor kaste bort tid og penger på det? Vi vet jo at det sannsynligvis blir i Oslo, hvor alt annet stort arrangeres. Det er jo så fint i Oslo, så hvilken annen plass kan representere Norge som et attraktivt turistmål? Stort sett alle plasser – med unntak av Hell, skjønt det ville vært en fornøyelse og fått hørt “Welcome to the Eurovision Song Contest 2010 from Hell”. Tror heller ikke Molde er helt plassen uten at jeg føler det er nødvendig å utbrodere det noe mer.
Programledere; Vi kan jo slå til med Synnøve Svabø og Alex Rosén, det hadde i alle fall blitt en nokså uforutsigbar tv-sending. Alternativene florer jo i media, og av de VG presenterer er nok Jon Almaas min favoritt blant mennene og Sissel Kyrkjebø er jo Sissel (og åpner for å få arrangementet der det burde være, som naturligvis er Bergen)- så disse to ville nok gjort en fin og verdig, men likevel morsom, jobb.
Men altså, tilbake tll poenget mitt; Hvor i Norge skal MGP arrangeres? Hvem skal være programleder? Hva gikk det av Synnøve Svabø? osv. Utallige diskusjoner, temaer, problemstillinger og generelle MGP-saker har florert i norsk media. Men da jeg leste denne fantastiske saken som hovedsak på bt.no forstod jeg at nå passerte vi vel smertegrensen for hva man kan hale ut av MGP-seieren ikke bare én gang men kanskje tre ganger.
En minikalv, Alexandra, ble altså født mens Rybak vant MGP – det blir ikke mer spennende enn dette.
Så Alexander – som Napoleon med sin Napoleonkake, Cæsar med sin Cæsar hundemat for små hunder – blir du, etter denne artikkelen, for meg symbolet på en 10 kilos kalv. Og det er ikke verst – de fleste detter ut av minnet mitt nokså raskt.
Siste kommentarer