Til den det måtte interessere:

Da er altså jeg også i bloggerenes univers – riktignok uten helt å vite hva jeg gjør her. Forhåpentligvis vil det dukke opp diverse tanker og ideer som hodet mitt har en tendens til å tenke.

Jeg har bl.a. den siste måneden hatt et aldri så lite sosialantropologisk eksperiment; Å ikke bruke en eneste smiley, verken på sms, mms, facebook, twitter, msn mm. (tilhenger av nye sosiale medier mao.). Og dette høres nok sikkert relativt enkelt ut, men jeg som til tider brukte så mange smileys i sms’ene at jeg ikke fikk plass til selve budskapet, må konsentrere meg hver gang jeg skriver meldinger.

Men den artigste delen med dette eksperimentet er utvilsomt folks reaksjon. Alle tror rett og slett jeg er sur.

en melding som f.eks. “Eg kan ikkje komme i kveld” høres sur ut uten at den nødvendigvis er det. Men om jeg hadde slengt på en trist smiley på slutten ville mottakeren automatisk forstå at jeg er lei meg for at jeg ikke kan komme.

Meldinger, som jeg prøver å unngå å bruke av ren høflighet, bestående kun av ett ord som f.eks “Ja” “Nei” “Ok” kan av mange tolkes veldig surt om ikke det er slengt på en smiley.

Så når jeg omsider innså hvor mye smileys jeg brukte, fant jeg ut at jeg måtte prøve avvenning. Og tro meg, det er ikke mange hjelpelinjer for oss smile-avhengige, og det er litt merkelig for dette er nok den nye folkesykdommen. Men i dag kan jeg stolt si at jeg har ikke smilt på 38 dager.

Jeg er smile-avhengig – men smiler ikke lengre.