Drømmehagen

Som småbarnsfar får man,i de fleste tilfeller ufrivillig, sett mye barne-tv. Da jeg var liten var det stort sett Vibeke Sæther og Vidar Lønn Arnesen som stod for det meste av barneunderholdningen. Alt skulle være pedagogisk og man skulle lære seg ting ved hjelp av barne-tv. Vibeke Sæther lærte oss mye, fra hvilket vindu som var buet og hvordan ble plastposer til. Vidar Lønn Arnesens puslespill-program lærte meg at voksne var elending til å legge puslespill.

Skrekk barne-tv på den tid var Pompel og Pilt – morsomt for de voksne, psykadelisk for oss små. De fleste dukkene i denne serien dukket opp i marerittene til små barn – mine egne inkludert. Pedagogikk var det store nye da jeg var liten, i dag skal alt ha en pedagogisk baktanke.

I går så jeg, sammen med de små, Postmann Pat. Denne stornesete postmannen med en fetisj i katter – for det kan umulig være samme katten som tuslet rundt da jeg var liten. Men noterer meg at navnet er det samme. Før var det bomgiring og singellivet som var Postmann Pats hverdag – i dag er det kone, barn, omlastningssentral og eget helikopter. – fremstår vel mer som en superhelt i dag.

Så nåde den dukken som finner på noe bråk i Greendale nå.

Men det er jo alltid noe eller noen som skiller seg ut fra resten, f.eks. Drømmehagen For meg er det verste på barne-tv Drømmehagen. En serie der en haug med litt spesielle karakterer løper rundt i en hage – deriblant Hopsi Deisi som faktisk også sier sitt eget navn kontinuerlig. Det er jo litt spesielt. Makka Pakka som skyver rundt på noe som kanskje skal forestille en gåstol og vasker det han evt. kommer over – om det så være en stein eller en av de andre figurene som pryder serien.

Som transport rundt om i hagen har de toget Ninky Nonken, som paradoksalt er bitte litte men kan likevel romme alle karakterene. Ut i fra kjørestilen kan de virke som om det er en beruset fergekaptein som styrer dette toget. Alternativ transport er Plinky Plonken, et luftskip som der man får servert Plinky Plonk-juice – og her tror ikke jeg vi snakker om vanlig juice.

Det som er veldig spesielt med denne serien er at handling, karakterer og story (om man kan kalle det det) er så hinsides merkelig at for meg kunne de sendt samme episoden hver dag. Jeg hadde ikke sett forskjell.

Hva man lærer av Drømmehagen er jeg fryktelig usikker på – men at dette er verre enn Pompel og Pilt er jeg helt overbevist om.