Å ikke blogge om denne opplevelsen ville nesten vært idioti – det er vel nettopp derfor man blogger.

Jeg starter bloggen slik:
“Hadde drill vært enkelt hadde vi kalt det fotball”

Dette var budskapet som møtte meg på klær som ble solgt fra en stand da jeg ankom Korpsenes Sommersamling i Fagerlihallen på selveste Kristi Himmelfartsdag. Nå håper jeg dere tenker “Hva i all verden gjorde du der? Du som ikke har noen korpsforbindelse eller -interesse!”

Jeg er, eller rettere sagt var, så musikalsk tonedøv at jeg ikke engang kvalifiserte meg til å bli rævadilter i et buekorps som liten gutt. Det skyldtes nok i hovedsak at jeg, i en alder av 5 år, “mistet” 1/3 av høyre lillefinger – dette medførte at jeg ikke fikk spille blokkfløyte av den enkle grunn at jeg ikke nådde ned til det siste hullet på fløyten. (Dette var altså FØR blokkfløytene med vendbart bakstykke kom, Som “kompensasjon” fikk jeg triangel – og ingen musiker med respekt for seg selv, og en viss form for suksess, baserer karrieren og musikken på en triangel. Det er i alle fall lite triangelspilling i min favorittgruppe R.E.M.

I dag skal jeg nok klare å treffe en ren tone, og i alle fall med litt hjelp fra TV2′s autotune.

Men uansett, denne dagens gjøremål var altså; Være konferansier sammen med Henrik fra 12.00 – 17.00 på en sommersamling for korps i Ålesund og omegn. Og frivillg melde seg for å høre på 6 timer med korpsmusikk kan nok anses som grunn for terapihjelp.

Nå er det vel ofte sånn at korps/drill er en sånn type ting man ikke liker om ikke ens egne barn spiller – og det er nok ikke alle av dem heller som liker korps. Men heller korps enn dop (og tydeligvis fotball) – skjønt Ibux og Paracet ofte er remedier som benyttes i etterkant. Hvem har ikke vært utsatt for korps som øver rett utenfor huset ditt morgene før 17. mai – og hvor mange har ikke måtte ringt til glassmesteren etter at drilljentene har passert. Jeg har personlig blitt påkjørt av ett, eller faktisk 3, korps en 17. mai. Når man først er truffet er det ikke lenge før det neste korpset kommer, og man klarer ikke å summe seg når “sjåføren” er en dundre på stortromme. Så med dette i hodet og beskjeden om at det nok er over 2000 mennesker på et slikt stevne var jo stemningen satt for min del.

Det kommer da sikkert ikke som en bombe at denne dagen ble en knall opplevelse – eg storkoste meg rett og slett. Go figure! Men med det sagt må jeg få legge til at jeg på ingen måte er en nyfrelst korpsentusiast – og føler vel strengt tatt at jeg har fått min dose korpsmusikk for de neste 10 årene. Men utrolig hva en eller to el-gitarer og et skikkelig slagverk kan gjøre for tradisjonelle korpsinstrument. Litt nyvunnet respekt for korpsmusikk og -ånd helt klart – stå på. Eg kommer gjerne tilbake – så lenge samme personen som laget gulrotkaken i år lager den igjen da.

Føler helt klart at jeg gjorde meg fortjent til alle hamburgerene, pølsene, kakene og brusene jeg spiste og drakk denne dagen.

- og uansett hvor “enkelt” fotball måtte være håper jeg guttene mine går den veien.