Det er gåte som går slik: “Hvilket spørsmål kan man ikke svare “Ja” på?” – Det korrekte svaret er: “Sover du?”

Men det finnes et annet spørsmål som man ikke kan svare “Ja” på, men som i motsetning til gåten ikke innebærer en videre historiefortelling som, i de fleste tilfeller er dritkjedelig, har absolutt ingen verdi som informasjon. Jeg snakker da om spørsmålet: “Vet du hva jeg drømte i natt?”

Hva er det som får folk til å fortelle drømmene sine? Tror man virkelig at noen virkelig er genuint interessert? I så tilfelle, dream on.

Å høre om ville ferder langs E6 i en bil laget av syltetøy mens et englekor spiller Guitar Hero og passasjeren er deg selv, men samtidig er du også sjåfør. Om alle kjendisene du har dype og lange samtaler med mens du dypper servietten i hvitløksdippen og spiser drops fra en Pez-dispenser i ført ikke annet enn en brun boblejakke som du visstnok kjøpte samtidig som kongen kjøpte sin rosa. Om ville sexdrømmer (dette er vel unntaket som gjør at drømmer KAN være litt kjekt å høre på) med folk som egentlig ikke er dem de egentlig er, og gjerne i posisjoner en GPS ville vært misunnelig på.

- Bunnlinjen er at dette er jo ikke interresant for andre enn deg selv – og det er ingenting noen kan få ut av dette, kanskje med unntak av komikere og bloggere. Det kan jo f.eks. aldri brukes mot noen. “Ja, men du drømte at…” er ingen debattvinner. 

 

Eg skal innrømme at eg har en notatbok på nattbordet. For et tips eg fikk av en komikerkollega “Skriv ned det du husker fra drømmene dine, det kan godt være du får en del ideer du kan bruke”

Nå har eg snart nok til å lage pornofilm.

Ta hensyn – hold drømmene for deg selv. Og MÅ du fortelle noen, skriv en dagbok.