Archive for October, 2009

25: oktober – (oppdatering lengre nede)
Tenk så mye oppmerksomhet de hadde spart seg ved å bare si “Jepp, vi sovnet. Og det beklager vi.”

Men neida, de diskuterte de – diskuterte seg forbi flyplassen – diskuterte seg gjennom anrop fra kontrolltårnene – diskuterte seg fra ansvaret for 147 passasjerer. Det er bare ikke en mulighet engang – og det er jo heller ikke et forsøk på å snakke seg ut av situasjonen engang.

For man kan jo spekulere i andre ting de kunne bedrevet med inne i cockpit’en som får menn til å glemme både tid og sted. Hvis det er andre grunner enn søvn som forårsaket dette – er uten tvil søvn den minst pinlige og mest troverdige løgnen som kunne vært benyttet.

Men joda han godt ha “glemt” å lande, jeg pleier å “glemme” å kjøre innom rasteplasser på vei til Bergen. Skjønt, jeg glemmer ikke å stoppe når jeg er fremme i Bergen. Nå er det eneste jeg risikerer ved å “glemme” rasteplasser litt mas fra fruen – denne piloten kunne faktisk fått flyet skutt ned av jagerfly. Det BØR jo fungere som en påminner for det meste.

Men for all del, hold på hemmeligheten – dere var heldig som hadde den gamle typen av de sorte boksene. Men sannheten kommer nok frem på et eller annet tidspunkt. Og da BØR det være saftigere enn at dere sovnet.

27. oktober – update
Fylte ut vaktlistene… Er det mulig! …en ting skal dem ha; Den så jeg ikke komme. Med hver sin laptop på fanget lærte de seg det nye vaktlistesystemet og glemte å lande flyet. Da tenker jeg 1) det nye vaktlistesystemet er litt for komplisert 2) de trodde det var bedre å si at de satt med laptop’er på fanget enn at de sov.

Søvn er en undervurdert unnskyldning som ofte er veldig troverdig og skaper minst uro – ikke at jeg sover fra ting, altså.

Men men, vi får vel anta at denne saken er oppklart. Pilotene er nå suspendert – så nå kjører de vel bil mens de sender tekstmeldinger.

En aldri så liten opplevelse i en Rema-butikk. Siden jeg for tiden har mye fritid er jeg gjerne ferdig å handle før kl. 09.30, mao. omtrent samtidig med de profesjonelle pensjonistene.

Og jeg har, etter denne episoden, lært en ting om eldre – de fremstår gjerne som både hyggelige og greie – men IKKJE stol på de. Når du minst venter det, f.eks. ved en brødskjæremaskin, kan de vende deg ryggen.

2 brød skulle jeg ha i dag. Og siden brødmat så godt som flyr ut av huset når man har barn syns jeg det er veldig praktisk om de er ferdig oppskjært. Kjøper aldri brød som er oppskjært fra starten av – merkelig nok – det må være hele brød som jeg putter opp i denne overdimensjonerte brødskjæremaskinen selv. En av livets få handleoppturer.

I det jeg kommer bort til maskinen ser jeg at det er tomt for brødposer. Er så veldig greit å putte brødene opp i slike plastikkposer for å bevare brødets ferskhet. Det er ikke det verste jeg vet, men tørt og hardt brød kommer høyt på “ikke-like”-listen min. Jeg gjør en av de ansatte oppmerksom på manglende brødposer. “Et lite øyeblikk”, sier han og forsvinner inn på bakrommet.

En eldre dame passerer meg, etter hun traff meg med handlevognen. Nesten som en sånn lekebil som endrer kjøreretning når den treffer en gjenstand, vegg eller annen hindring. Hun nikker litt og smiler, litt usikker på om hun med det syntes det var gøy å kjøre på meg, men velger å tro at det var hennes måte å si “Beklager” på.

Det går noen minutter og enda en eldre dame kommer til brødseksjonen – tilsynelatende ikke akkurat et eksemplar av de blide, hyggelige og koselige pensjonistene. “Det ikkje brødposer her!”, smeller det fra hun. “Har gitt beskjed – kommer sikkert snart.”, svarer jeg hyggelig, men som alltid med en liten undertone med sarkasme. Et fnys syntes hun det var verdt – jeg er ikke uenig.

Og her begynner det å ta seg opp; den første eldre damen som så ut som en av de hyggelig og koselige pensjonistene man ser på film, rister sakte på hodet. Hun rister det såpass mye at jeg skjønner at det ikke har verken med slag, tourettes eller andre medisinske årsaker å gjøre. Hun er “på min side” – hun syns sin pensjonistkollega er ufin med sitt fnys. Jeg antar at disse to allerede har hatt sin feide ved syltetøy-hyllen eller ved fruktdisken – og ingen er blitt erklært vinner. Eller at det er bare slik pensjonister oppfører seg.

Mannen i Rema-kostymet kommer med brødposene og setter dem på plass – jeg snur meg ned i vognen for å ta opp brødene. Før jeg i det hele rekker bort igjen til maskinen brøyter nazi-pensjonisten seg bane og skubber meg til side – hennes brød trengs visstnok oppskjæring før mine. Jeg lar være å irritere meg, synlig, over at hun sniker i køen – jeg har massevis av tid, ingenting som haster – litt verre for hun, kanskje. Den andre, tilsynelatende, hyggelige pensjonisten rister stille på hodet igjen, helt klart enig i at man skal ikke snike, skubbe eller ta brødskjæremaskinen før andre.

Da hun er ferdig med å få brødet sitt oppskjært, putter hun den i den første brødposen som kommer ut av den nye kassen. Hun irriterer seg over en simpel tape-rull som ligger der. Eldre folk og teip er litt som fluer på fluepapir og som katter med teip under potene. Jeg legger fra meg brødene jeg har og tar et steg frem til henne og viser den innebygde tape-dubbedingsen, der man snurrer sammen posen og bare drar ned i en sprek og VIPS – en blå tape har nå “låst” posen. Takken jeg får for den gesten er, ikke uventet, et nytt fnys. Igjen lar jeg meg ikke irritere, i alle fall ikke synlig. Snur meg, går tilbake til vognen for å hente brødene jeg så lenge har ventet på å få skjært opp. Vender meg tilbake, og der står den tilforlatelige pensjonisten – hun som ved flere anledninger har vært vist sin “sympati” etter hun kjørte på meg med vognen, da jeg ble skubbet vekk fra brødskjæremaskinen og ble fnyst til, 2 ganger – og putter brødet sitt i maskinen!

Jeg forstår at hun har ikke vært på min side i det hele tatt – hun har bare notert seg måter på å komme seg før meg i køen. Hvordan best overliste denne mannen som fånyttes har prøvd å fått skjært opp 2 brød – som var her (i butikken) lenge før begge pensjonistene og som faktisk fikk Rema-mannen til å hente brødposer.

Lykken smiler til meg, damen mister det oppskjærte brødet i det hun skal løfte det opp på denne metallplaten for å tre på en plastpose. Jeg humrer. Hun skylder på at brødet var glatt – det var en loff, så for all del. Humrer gjør jeg endog. Og som om ikkje eg var fornøyd nok med den utviklingen går hun for å hente seg et nytt brød – og lar brødmaskinen være ledig. Min tur – fra brødmaskinen rakk jeg to grovbrød til – 4 brød skulle hun få se at jeg skulle skjære opp, putte i pose, fikle litt med tape’en og ta meg god tid. Kostet vekk smulene for hvert brød jeg skar opp – mistet en plastikkpose, tok den opp igjen, sukket, og fortsatte.

Nå endte jo dette bra, for min del, men at blodpumpen jobbet ekstra ved noen tilfeller hersker det liten tvil om, og skal innrømme jeg var litt redd da pensjonisten hadde funnet et nytt brød og oppdaget at jeg var ved maskinen…

Så derfor ser jo eg at det så absolutt bør innføres et kølapp-system på disse brødskjæremaskinene – før det går liv tapt. Max 2 brød per kølapp.