Antichrist – en kinoopplevelse – på flere plan

En spesiell kinoopplevelse må jeg nesten si det var – på flere plan.

Det stod mellom “Surrogates” og “Antichrist”, og mitt kinofølge, bestående av Bjørn, mente at “Antichrist” ville være den mest givendes filmen. Jeg er ikke vanskelig å ha med å gjøre og var derfor med på det.

Har jo både lest og hørt mye om denne filmen, sett en og annen trailer for den også. Og det blir da ofte slik at forventer man for meget blir man som oftest skuffet, mao. en “Se7en”-film*

Men det jeg har hørt og lest om “Antichrist” er så veldig varierende – noen hater, noen elsker og noen går.

Vi hadde forøvrig IKKE bestilt noen billetter, vi tenkte at siden det var tirsdag – how many could there be?
Ingen, var antallet. Men det var riktignok en stund til filmen begynte, ca 10. minutter. Med popcornet og snopet klart spaserte vi inn til kinosalene – må nesten legge til at det var en del folk der fordi også Surrogates begynte kl. 21. Vi leverer billettene til en hyggelig dame som først geleidet oss mot Surrogates-filmen før hun så litt nærmere på billettene, himlet med øynene og åpnet en helt egen dør og geleidet oss inn.

En tom kinosal ventet oss…

Det var nå vi begynte å spøkte litt for oss selv, mest for å lette litt på spenningen. “Vi får stikke bort til Bruce Willis hvis det blir for treigt”. “Håper ikke de kommer å sjekker oss hver halvtime “HALLO!” skremmer LIVET av oss”. He he he…

Da vi innser, at joda, vi er alene i kinosalen vet vi litt hva som er i vente og vi spiser derfor opp det medbrakte snoperiet FØR filmen starter. Etter traileren på Avatar, som forøvrig var den eneste traileren i forkant av denne filmen, håpte vi på at det i alle fall skulle komme minst én trailer til. Noe det ikke gjorde – og Antichrist var herved i gang.

Epilogen til denne filmen er vakker, forstyrrende, grusom og er filmatisk fortryllende – og, som det skulle vise seg, er egentlig det jævligste i hele filmen. Man har da sett en og to splatter-filmer så det skal en del til for å sjokkere – men fortvil ikkje, denne filmen klarer også det.

Etter epilogen, kommer det to til kinogjengere, to ungdommer, en gutt og en jente… Det første som slo meg var at de var på date, men hvem ved sine fulle fem tar med seg en date for å se “Antichrist”? Med unntak av kanskje Greven og andre innen det miljøet. Det viste seg fort at også disse benyttet seg av litt humor for å ikke synes det var så skummelt og grusomt – som det til tider var.

Vi ser oss gjennom filmen, kun avbrutt av noen sporadiske vittigheter til hverandre for å løse opp litt, og blir sittende litt igjen – i alle fall til rulleteksten faktisk begynner å rulle. Reiser oss – møter igjen den hyggelige damen som tidligere hadde himlet med øyene og sluppet oss inn i salen – “Var den bra?”. Interessant, er vel det ordet Bjørn og jeg faller på og formidler. “Det har ikke vært én visning der det har vært like mange igjen ved filmens slutt som det var da den startet”. Folk finner denne filmen altså så motbydelig, for dårlig er den ikke, at de velger å gå midt under filmen. Og for å understreke; dette er i Ålesund, og har Ålesundere betalt for noe så nytes det vanligvis til det slutt. Men til og med sunnmøringer går fra en betalt billett mindre enn 20 minutter inn i en film.

Scenografisk har denne filmen virkelig levert, det er vakkert, ekstremt vakkert. Skuespillerprestasjonene er vel heller ingenting å trekke ned på. Innholdsmessig er den grusomt urovekkende – “naturlig ondskap” er vel en passende beskrivelse. Men skremt ble jeg ikke – glad jeg hadde spist opp snopet i forkant, ja – men ikke skremt.

Og tatt alt i betraktning er det epilogen, åpningssekvensen, som sitter sterkest igjen hos meg.

Vi går ut, prater litt ved bilene våre før vi takker hverandre for selskapet og konkluderer med; Filmen er bedre enn forventet, men hun derre damen i filmen var fanken med ikkje god.

Bør du se denne filmen, ja – hvorfor ikke? Nå skal det vel også sies at VG ga denne filmen karakter 1 – men dette er samme avis som ga Rybaks plate en 6′er… bedøm selv