Finnes det, blant alle syke ting det blir forsket på, noe statistikk og seriøs forskning på “snakke om”-syndromet?

Med “snakke om”-syndromet tenker jeg selvsagt på ting som hender etter at man har snakket om dem. F.eks. skulle jeg være så lur å snakke om hvor flink barna er til å sove om natten venter en søvnløs natt meg, og gud forby om du nevner at du ikke har hatt mye utgifter på bilen siden du kjøpte den. Tidligere i vinter husker jeg at en jeg snakket med nevnte at vi har ikkje hadde så gale vintere – TADA!

En barndomskompis av meg, veldig hyggelig og en god venn fortsatt, har fått nedlagt forbud om å snakke om regn og vær generelt. Ved tre tilfeller, den siste egentlig bare på tull og litt for å teste, har han sagt mens vi har vært en tur “Jaja, det regner i alle fall ikke”. Da regner det – innen 5 minutter – MAX!

Og det er veldig sjelden det går andre veien – hvorfor det? Man har jo hørt “Når man snakker om solen…”. Det er så sjeldent dette faktisk gjelder solen at det nå som oftest brukes om personer som tilfeldigvis dukker opp kort tid etter de er blitt snakket om.

Og hvor mange ganger har ikke jeg sagt “I dag har jeg sju rette i Lotto” uten at det har hatt den helt store effekten.

Dette går kanskje under kategorien “Overtro” – og jeg er ikke overtroisk av natur, men går ikke under en stige – rett og slett fordi det kan være farlig. Om en sort katt krysser veien – hvor lenge varer da den overtroen? Kan man stoppe bilen en 10-15 minutters tid for så å kjøre? Hva om katten gikk over veien UTEN at du så det og så kjører du forbi stedet bare sekunder senere. Hvis det skjer noe med deg da i løpet av dagen – anser man seg selv som bare litt uheldig? Hva om ikke det skjer noe – som oftest er tilfelle?

Og tenker man over hvor flinke vi er til å klage og syte og i tillegg legger “snakke om”-syndromet inn i ligningen tilsier jo all fornuft at ting bare blir verre.

Konklusjon; Enten det finnes seriøs, eller useriøs, forskning og statistikk på “snakke om”-syndromet – stopp klagingen. Men om det er forskning på det så vil jeg lese det.

Og lar denne strofen være et forsøk på at det dukker opp noe; “Det er aldri noen som forsker på “snakke om”-syndromet”.