Under årets teaterfestival i Ålesund fikk jeg spørsmålet om jeg ville opptre i sirkusteltet der man skulle ha en Sirkus Cabaret – dette vekket en glemt barndomsdrøm; Å få opptre på et sirkus.

Som liten var jeg aldri mye på sirkus, men de få gangene jeg var der gjorde stort inntrykk – tenk å få opptre på et sirkus. Minnes også at noen barn, og voksne, av og til ble tatt inn i manesjen for å bistå klovner, fakirer eller sjonglører – aldri meg. Syns dette var trist helt til jeg møtte en voksen kar som hadde blitt dratt inn som barn – noe som absolutt ikke hadde gitt han mersmak på sirkuslivet. Følte seg vel mer latterliggjort enn staseliggjort – så kanskje det er en god ting at jeg aldri ble tatt inn i manesjen.

Men nå skulle jeg altså få sjansen til å opptre på et sirkus – riktignok som standup-komiker – og stå i manesjen helt alene. Som liten var det jo det å være fakir som var det store – var mer redd klovnene enn dem som spiste flammer, slukte sverd og la seg på spiker. Men drømmen om å bli fakir brast jo raskt da jeg ikke engang klarer å svelge en paracet – uansett hvor mye vann som blir tilført. Så enten må paraceten deles opp eller tas som stikkpille. Og selv hvor originalt det hadde vært så tror jeg nok det er begrenset hvor publikumsvennlig det ville vært å kjørt flammer og sverd nedenfra og opp.

Men for all del så fikk jeg oppfylt denne glemte barndomsdrømmen min i går, 11. mars, da jeg hadde standup i sirkusteltet på Kiperviktorget i Ålesund. Kanskje ikke den beste arenaen for standup, men det funket greit – akrobater, sjonglører og fakirer er og blir det kjekkeste på sirkus, i alle fall for min del. Jeg koste meg godt på tribunen før min egen opptreden og var på sirkus for første gang siden barndommen – magisk.

Takk for muligheten – takk for opplevelsen.

CirkusHelax

CirkusXanti

Ålesund Teaterfestival