en komikers bekjennelser
Archive for August, 2011
Steampunk [Bloggutfordring #2]
89 months ago
Runde 2 i iCarroi’s bloggutfordring og jeg får temaet “Steampunk”. Tusen takk til den som har sendt inn det temaet. Som gammel Final Fantasy-spiller burde jo det være mulig å kunne løse denne utfordringen også.
Først kan det være greit å etablere hva Steampunk, eller damppunk som det heter på norsk, faktisk er. Steampunk er en slags science fiction-genre der dampmaskiner og luftballonger er bærende faktorer. Historiene er oftest lagt til engelsk viktoriansk tid, men genren har spredd seg til å inkludere alle tidsepoker.
En science fiction-verden der cyborger er de mest kreative kreasjonene. Ingen blinkende Star Trek-lys, ingen summende lyssverd, men damp- og spakedrevne proteser og fartøy. Slik fremtiden nok så ut for mange i den viktorianske tiden.
Steampunk-genren brukes i bl.a. spill, bøker, musikk og film, jeg kommer hovedsaklig til å holde meg til filmgenren.
Filmbransjen har nemlig laget sin andel med filmer basert på Steampunk-genren. Noen vellykket, de fleste mislykket.
– Is there a doctor in the fish.
Tidenes Steampunk-film i mine øyne er nok Terry Gilliams “The Adventures of Baron Munchausen” fra 1988. John Neville, Eric Idle, Uma Thurman og Robin Williams i en kultklassiker, som i sin tid var en av verdens dyreste filmer. Den kostet over 46 millioner å lage, som riktignok tilsvarer småtterier i dag. Det er også fra denne fantastiske filmen det legendariske sitatet “Is there a doctor in the fish” stammer fra. Sjeldent har en film gjort så stort inntrykk på meg, som den gang ikke var store gutten. En av de få filmene jeg har sett opp igjen i senere tid og som fremdeles leverer. (En annen film som har tålt tidenes tann er “Top Secret”, som forøvrig ikke er i Steampunk-genren. Men veldig morsom.) Nå skal jeg være såpass ærlig å si at Baron Munchausen-filmen er en film du enten elsker, eller en film du hater. Ingen “nja” eller “njo”, kun elsk eller hat.
Hvis du lurer på om du har sett filmer basert på Steampunk-genren kan jeg ramse opp noen av de mer kjente Steampunk-filmene, som f.eks:
- Lemony Snicket’s A Series of Unfortunate Events
- Wild Wild West
- The Golden Compass
- The League Of Extraodinary Gentlemen
- The Time Machine
- Sky Captain and the World of Tomorrow
- Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street
- The Brothers Grimm
- Van Helsing
Filmene som jeg nevner her er noen av Steampunk-filmene som jeg selv har sett og som jeg plasserer i kategorien “de fleste mislykket”. Her er mye dritt. Det er veldig synd for Steampunk er jo kult, men som alle andre filmer er storyen også en viktig del… Sett bort fra porno da, der storyen er relativt uinteressant. Dessuten tror jeg porno ville blitt veldig støyende om de skulle laget det i Steampunk-genren, og støy kan det ofte være nok av i de filmene. Kanskje de allerede har laget det, hva vet jeg? *klank klank*
Da håper jeg at du, som har lest dette meningsløse blogginnlegget sitter igjen med følgende;
1) En forståelse av steampunk
2) Lysten til å se The Adventures of Baron Munchausen
3) At du ikke bruker penger på å få sett filmene jeg ramset opp over.
4) Et bilde på netthinnen av porno i Steampunk-genren.
Vurderte å tegne en tegning i god steampunk-stil, men gadd ikke… La heller inn et bilde fra Internettet.
Forfatter G.D. Falksen i steampunkkostyme. Foto: Tyrus Flynn
Tada!
Jeg hater det norske språket
49 months ago
Jeg hater det norske språket.
Før i tiden var man smarte og delte atomer, i dag er enkelte blitt så tjukke i hodet at de deler ord.
Jeg har de siste årene blitt veldig oppmerksom på egne — og andres — skrive- og særskrivingsfeil. Til tider irriterer jeg meg til en utrivelig utgave av meg selv på grunn av dem. Grenseløst utrivelig, faktisk.
Man skal alltid trå varsomt når man kritiserer skrivefeil, for sannsynligheten for at noen vil tråle alt av tidligere tekster og innlegg for å finne kritikerens egne skrivefeil er stor. Dette er for øvrig en risiko jeg er villig til å ta. En jeg følger på Twitter sa han skulle avfølge alle som ikke kunne rettskriving, samtidig mente han at folk ikke engang prøvde å skrive rett. Jeg svarte han og påpekte at han selv hadde feilskrevet ordet «dessverre» to twittermeldinger tidligere. Så for all del, jeg har nok selv en del ting å lære når det kommer til det norske språket, men at jeg i det minste prøver skal være ubestridt.
Som yngre hatet jeg norsk — i alle fall som skolefag. Jeg var middels flink i språket, men hadde samtidig et hespetre av norsklærerinne på ungdomskolen som sugde ut all interesse av faget. Hun manglet tilsynelatende mange ord i vokabularet sitt, for trikset hennes for å få oppmerksomhet fra klassen var å ta på seg en rød klovnenese. Det var kun når hun hadde den på at jeg følte hun var i sitt rette element, for klovn er egentlig mer beskrivende enn hespetre. Men hun var et hespetre også, for all del.
Nylig fikk jeg vite at frøken Klovnenese ikke er norsklærerinne lengre – hun er nå rektor. Bra, da kan hun ikke gjøre så mye skade.
Så hadde du disse skolegeniene i klassen, de som toppet hver eneste prøve uavhengig av fag, med unntak av sløyd. De som alltid, etter prøvene, fortvilte over alle feilene de var sikker på at de hadde gjort. Så kom prøvene tilbake, geniene trøstet hverandre – for tårene var ikke å stoppe for den ene feilen, som i verste tilfelle var datoen helt oppe i hjørnet. Er det rart gjennomsnittselever blir frustrert?
Men jo eldre man blir jo mer irriterer man seg nok over ting som før virket fullstendig trivielle. For i dag har jeg opplevd å bli kalt både petimeter, flisespikker og kverulant fordi jeg må påpeke andres skrivefeil. Men, la meg legge til at det er ingen jeg er strengere mot enn meg selv. Jeg simpelthen hater skrivefeil, og da spesielt særskrivingsfeil. Hvorfor må folk på død og liv dele alt – inklusive ord? Et svømmebasseng er én ting – ikke del det! En fotballkamp er akkurat det, en fotballkamp. En av de mer kjente særskrivingsfeilene er vel den på hermetikkboksen med ananasringer, eller «ananas ringer» som produsenten skriver. Det oser ikke seriøsitet av et firma som ikke en gang klarer å rettskrive sine egne produkter. La meg også ta med Norgesgruppens storsatsing i år «Folkets sommer favoritter» som eksempel. Hva faen? Og dette skal være Norgesgruppen? Snakk om ironi.
Tingene er blitt mer synlig.
En av grunnene for at jeg er blitt mer oppmerksom på egne — og andres — skrivefeil skyldes nok at ting er blitt mer synlig takket være sosiale medier. Ta Facebook for eksempel; et flott sosialt verktøy, som ikke bare gjør det mulig å holde kontakt med gamle klassekamerater, men som også synliggjør folks skrivekunnskaper. Jeg har blant andre noen av de geniene som jeg nevnte tidligere på vennelisten min, og de har også forandret seg siden sist – og ikke alle til det bedre. Der er det «fotball kamp», «by tur», «ferdig mat», «ananas ringer» og uendelig flere elementære særskrivings- og skrivefeil. Jeg kjenner at bare det å dele opp ord for å sitere folk gjør vondt. Så tar jeg meg i tenke «Har de alltid skrevet slik? Og hvorfor fikk da de bedre karakter i norsk enn meg». For enten har jo de alltid skrevet slik eller så har de en negativ læringskurve.
Twitter er et annet sosialt nettverk jeg er svært aktiv på – kanskje enda mer enn på Facebook. Der har man 140 tegn på å ordlegge seg på, så to-tre særskrivingsfeil kan være nok til at man ikke får plass til meldingen sin. Jeg velger å tro at Twitter skaper god norsk — jeg innbiller meg i alle fall det — selv om noen har tatt med seg skrivefeilene sine dit også.
Til tross for at det bare er plass til 140 tegn på Twitter er det nok av skrivefeil å ta av, men merker meg at selv hvor mange skrive- eller særskrivingsfeil de måtte ha har de alltid plass til et smilefjes eller to.
Det nye innen sosiale medier er Google+ . De har åpnet for å kunne korrigere sine egne oppdateringer og kommentarer etter at de er lagt inn. La oss håpe folk benytter den muligheten.
Oppfordringen er; vær så snill og ikke del ting som ikke kan eller skal deles, selv hvor mye dere har lært om at det er bra å dele. Aldri tre like konsonanter etter hverandre, selv om dass skrives med to s-er, og sete med én s, for ja, dassete er ett ord. Har du dysleksi og føler deg fornærmet for dette innlegget, vil jeg bare påpeke at det er ikke dere jeg er ute etter. Det ville blitt litt som å be blinde om se hvor de går. Men tro det eller ei, det finnes folk som ikke har dysleksi som gir så blanke i det norske språket at de ødelegger det.
Hvis du vil ha eksempler på disse feilene anbefaler jeg å ta en en vilkårlig quiz på start.no. Gi beskjed dersom du finner en quiz uten skrive- og/eller særskrivingsfeil.
Jeg simpelthen elsker det norske språket.
Harry! He’s got a sister.
09 months ago
by André Ulveseter
in Humor
Lets just hope Harry still knows where he put his wand…
Guess you shouldn’t have broken Dumbledore’s wand after all.
Heis veis [Bloggutfordring]
79 months ago
by André Ulveseter
in Humor
Dette blogginnlegget er laget på grunnlag av Carolines bloggutfordring: Heis / En heis verdt å nevne.
Heis – den fantastiske innretningen som innehar egenskapen til å transportere ting og folk opp og ned i bygninger og lignende.
Heisen kontrolleres ved hjelp av et panel av knapper påført tall, antall tall varierer, men som oftest begynner de på 1. Noen har også -1 og -2, de ble nok installert før de tok høyde for evt. kjelleretasjer. Man trykker på det tallet som symboliserer den etasjen du skal i, f.eks skal du til femte etasje trykker du på fem. Usikker om heisene i dag er tilpasset folk som lider av dyskalkuli. Tidlig i heisens utvikling var det ikke knapper, men en spake man skubbet frem og tilbake som styrte hvor den skulle. En slik spake ble nok for tungt for folk og dermed kom knappene.
Et heispanel tatt ut av kontekst kan se merkelig ut, nesten som en kode fra Da Vincis verden. Men likeså, dette er et heispanel.
Før heisen kom måtte man gå i trapper, som er veldig old style. Menneskers stigende BMI viser at trapper er utrydningstruet. Til informasjon; Trapper er en slags type rulletrapp, bare stillestående. Rulletrappene utviklet seg senere til rullebånd, som ofte benyttes av late flypassasjerer på flyplasser. Men selv om trappene nå ser ut til å miste passasjerer, er de noen ganger raskere enn heisen. Spesielt om du er i 11. etasje og skal ta heisen ned til lunsjrommet i første, da må du nemlig stoppe i hver etasje for å ta på folk, mens du i trappene bare kan gi faen og gå rett forbi.
Heisen blir, til tross for alderen, heller ikke nevnt i nevneverdig mange ganger i sanger. Og hvis den nevnes er det seksuelt, som i Aerosmiths “Love in an Elevator”. Kan være greit å også nevne EMINEM som sang/pratet “…with a fucking elevator”. Trapper derimot, trapper nevnes ofte – mest kjent er nok Led Zeppelins “Stairway to Heaven” og Bare Egil Bands sang “Arne”.
Den første heisen i Norge ble, i følge Wikipedia, registrert i Kristiania i 1896. Samme året som spillene Pac-Man og Tetris kom ut. Ok, det siste der stemmer nok ikke, men jeg blogger om heis – her trengs overraskelser.
Før i tiden kunne heiser ta mange flere mennesker enn de kan i dag, dette skyldes hovedsaklig av to faktorer: Overvekt og tjukke folk. Ja, dette er i og for seg den samme faktoren, men den er nok så avgjørende for at færre folk kan stå i heisen samtidig at det var greit å nevne to ganger. Selv hater jeg å stå i en full heis, men hater også å stå i heis med kun én annen person. For når man gjør det, står sammen med et annet menneske i akkurat samme situasjon lenge nok føler man at man burde si noe. Og det som eventuelt blir sagt er kanskje ikke de mest gjennomtenkte tingene, som f.eks. “Du skal ned du også?” (som er veldig teit å si – i alle fall om dere er på vei opp.)
Eldre tar mye heis. Mange tror dette er fordi de er dårlig til bens, dette er ikke tilfellet. Eldre i dag er sprekere enn det enda eldre mennesker i dag var da de var like gammel som de eldre i dag. Grunnen for at eldre i dag tar mer heis enn før, er rett og slett at de glemmer å gå av. Hvem har ikke opplevd eldre som, uten forvarsel, bare stopper opp, ser tomt ut i luften en god stund før de begynner å gå igjen. Det er ofte forklaring på hvorfor det ofte er mange eldre i toppen og bunnen av rulletrappen. Halvveis ned, eller opp, slår hjernen seg av og de glemmer å begynne og gå igjen. Dette skjer også i heisen; De skal fra første til tredje etasje, hjernen kobler ut i andre og dermed blir de med heisen noen turer før de kommer seg avgårde igjen. Dette er også forklaringen på hvorfor ting tar lengre tid når man er eldre.
Her er bilde av en skiheis. Jeg har ikke nevnt skiheis i heis-blogginnlegget mitt fordi jeg glemte det. Derfor har jeg et bilde for fortelle dere at jeg kom på det senere. Skiheiser går mer skrått enn andre typer heiser, av den enkle grunn at det er det mest hensiktsmessige. Dessuten trengte jeg et bilde for å "sprite opp" innlegget.
Litt mer heisfakta:
En av de raskeste heisene kjører i drøye 64 km/t. Den er installert i Burj Dubai, en bygning som er dobbelt så høy som Empire State Building (det bygget King Kong stod på. Kingo Kong tok forøvrig ikke heisen, noe som var dumt for hadde han gjort det ville han nok hatt krefter nok til å få tak i flyene som skjøt på han.) Med en heis som går i 64 km/t er det kjipt om man får rom eller kontor i andre etasje, da er den farten kun til bryderi. 64 km/t, dvs. at i prinsippet kunne man kjørt på en motorvei med den – hadde det ikke vært for heiser ikke går sidelengs (hvis man ser vekk fra Harry Potters verden).
Til ettertanke
Babels tårn, som forårsaket at Gud ga oss alle forskjellige språk som straff for å prøve å bygge oss opp til himmelen, var kun 100 meter høyt. Det tårnet hadde ikke heis, noe som i for seg er veldig logisk siden Bables tårn rent teknisk sett var en trappepyramide. Burj Dubai (ikke overraskende bygget i Dubai) er 828 meter høyt, og det planlegges nå, av en som er for rik til sitt eget beste, byggingen av et hus/tårn/fallos på litt over kilometeren. Eg bare nevner det i tilfelle Gud bestemmer seg for å straffe oss igjen og at vi alle våkner opp en dag og snakker trøndersk – da vet dere hvorfor.
“En heis verdt å nevne”
Litt seriøst helt på slutten her. På Jugendstilsenteret i Ålesund har de en “tidsmaskin”, selvsagt ingen ekte tidsmaskin – derav anførselstegnene – som kan være verdt et besøk. Denne “tidsmaskinen” er faktisk en heis, og ikke hvilken som helst heis, men en stillestående en. Men selv om det faktisk står helt stille er det absolutt en heistur du bør få med deg, dersom du er i Ålesund – hvis ikke du er i byen kan det være litt vanskelig.
For, i 1904, nærmere bestemt 23. januar 1904 – velkjent år og dato for sunnmøringene – brant nesten hele Ålesund ned. Kun én person omkom under brannen, ingen andre ville bukke under av den enkle grunn at “det var ikke noe å tjene på det”. Men uansett; Opp av askene reiste byen, som i dag er mest kjent for sin Jugendstil, seg. Når du går inn i “tidsmaskinen” på Jugendstilsenteret og trykker på knappen tar heisen deg med tilbake i tid, til akkurat den vinterdagen i januar i 1904. Etter turen vet du hva og hvorfor Ålesund er som den er i dag.
Helt avslutningsmessig
– Hva er poenget med en egen “dørlukker”-knapp i heisene? Jeg har aldri vært i en heis der denne knappen har fungert. Legg heller til en ekstra etasje.
