en komikers bekjennelser
Diverse
Hvor faen kom risen inn i bildet?
27 months ago
Et sjeldent surt oppkast fra min side, men ut må det – god fornøyelse: I dag var jeg så tjukk i hodet at jeg tok med familien på en Egon-restaurant (eller kantine som en kompis kalte det – beskrivelsen er nok mer korrekt). Som den første setningen tilsier er ikke dette innlegget fullt av superlativer. For å ikke virke for negativ nevner jeg også det “positive” jeg fant – merker positive ting i uthevet blått.
Vanskelig å anonymisere restauranten ved å si “en Egon-restaurant i Ålesund”, da det kun er én her. Så vidt jeg vet. Og den ligger i sentrum. Familien historien angår er min egen, den består av min kone, mine to barn (begge under 6) og meg selv.
Først måtte vi finne et bord i nærheten av “barneavdelingen” — en barneavdeling som fristet med to ødelagte Playstation-kontrollere samt en barnestol med hull i midten til å falle gjennom. Sikkert et tema de kjører. Vi fant bord – jeg måtte bare rydde det først. Greit å jobbe seg opp litt appetitt, sa i alle fall min far en gang i tiden.
Forhistorien her er at vi hadde tatt oss en tur i varmen opp til Fjellstua – visstnok 418 trappetrinn. Ganger to – vi gikk ned igjen også. En liten halvtime på lekeplassen – så var vi sulten. Egon lå nærmest, de som har barn skjønner nok hvorfor det nærmeste ble valgt. Dere som ikke har barn, bare tro meg – det er veldig vanlig. (Enten folk innrømmer det eller ei.)
Vi er altså tørst og sulten. Tatt turen i betraktning var vi nok mer tørst enn sulten. Vi har bord, vi har ryddet det, vi har hentet oss menyer, løftet minstemann ut av stolen med hull i to ganger, forklart eldstemann hvordan han kan bruke den ødelagte Playstation-kontrolleren – dæven, en Cola ville gjort underverker nå.
“Vi har ikkje brus. Dispenseren er ødelagt.” Slik blir man tatt imot når man kommer til kassen med bestillingen sin. Med de prisene de opererer med kunne de sendt en person ned til en søndagsåpen butikk og solgt brus på 0,5-flasker til stor gevinst. Men neida, enklere å si “Vi har ikkje brus”. Så da ble det vann. Vann er jo sunt og godt, for all del. Men vann er nedtur når du har sett for deg en iskald cola.
Bestiller maten samtidig: To kyllingwok med friske wok-grønnsaker (voksne) og to pasta med kyllingbryst (barn). Og selv om det tar sin tid så kommer maten.
Og i følge Egon er følgende en kyllingwok med FRISKE wok-grønnsaker (merk. flertall!). Som det står i menyen:
Kyllingwok med friske wokgrønnsaker i hoisin-soysaus. Hvitløksdressing 172,- så det spørsmålet som fremdeles svirrer rundt i hodet er: HVOR FAEN KOM RISEN INN I BILDET?
Er ikke alltid like enkelt å få mat til å se bedre ut i tekstform på menyen enn i levende live, men dette har Egon full kontroll på. Dette er altså kyllingwok med friske wok-grønnsaker. Hvor i helvete kom risen inn i bildet? Bildet er forøvrig tatt med en iPhone 4 og er IKKE manipulert.
Og en annen ting småbarnforeldre nok kjenner seg igjen i, som alle dere andre bare må ta meg på ordet på: Maten til oss voksne er lunken til kald, men ungenes mat er glo-fuckings-heit. Så da må vi bruke tid på å kjølne maten til sultne barn, med det til følge at maten vår ble kaldere – om mulig.
Kylling wok’et til det ugjenkjennelige, til brente kjøttklumper som like så godt kunne vært svinekjøtt. Og hvor i helvete kommer risen inn i bildet? Hvis man ikke ser forskjell på ris og grønnsaker burde man holde seg langt faen unna et kjøkken – og burde i alle fall ikke være frekk nok til å kreve betaling for dette. Forbanna amatør-”restaurantkjede”.
Brekkbønnene var delvis god.
Så la oss håpe at folk flest er som meg og tenker “Ikke faen om jeg skal noensinne skal bruke penger der igjen”. Og har du ikke vært på Egon, men vurderer å prøve det; Ikke. McDonalds går disse en HØY gang. Da slipper du alltid å lure på hvor faen risen kom inn i bildet.
Dette er uten tvil noe av det jævligste jeg noensinne har spist/smakt på restaurant.
La gjerne kommentarfeltet under være en plass der også du kan få utløp for din Egon-frustasjon – få det ut. Det helper.
Mitt musikalske ikon
210 months ago
by André Ulveseter
in Diverse
Fish er nok for meg det Justin Bieber er for alle småjenter, det eneste jeg håpte på var at ikke jeg skrek som ei lita jente dersom jeg skulle være så heldig å få hilse på Fish personlig.
Siden jeg var 7-8 år har nok Fish (dengang vokalist i Marillion) vært den som har gjort størst musikalsk inntrykk på meg. Som yngstemann av fire brødre ble det fort til at jeg ble introdusert til musikk som kanskje ikke var helt tilrettelagt for min aldersgruppe — og glad er jeg for det. Ingen annen musikk på gutterommet mitt ble spilt mer enn Marillion og Fish, ei heller den dag i dag.
En liten historiereise: Marillion het egentlig Silmarillion (etter Tolkiens bok), men det likte ikke rettighetsforvalterene etter Tolkien — dermed kortet de ned navnet til Marillion. Fish heter egentlig Derek William Dick.
For de som ikke kjenner Marillion, så er vel det mest kommersielle hiten “Kayleigh”, den har nok de fleste hørt ett eller annet sted. “Kayleigh” er forøvrig en fantastisk sang, men langt fra den beste.
I ’86 eller ’87 fikk min bror tak i en VHS-kassett med “Marillion 1982-86 The videos” — den slet jeg ut.
I 1988 forlot Fish Marillion og ville satse på en solokarriere, en tung nyhet for en 13-åring som da trodde det var det siste jeg kom til å høre fra ham. To år senere kom han med solodebuten “Vigil in a Wilderness of Mirrors” — og for en debut det var. Fantastisk album — en musikalsk fornøyelse utenom det vanlige. Og siden har det bare vært en fornøyelse å følge han.
Marillion fortsatte jo også uten Fish, men for min del ble det aldri helt det samme, sant skal sies at de har noe veldig bra — men for min del forsvant mesteparten av Marillion med Fish.
I ’94 eller ’95 hadde Fish konsert i Bergen, en konsert en av mine brødre var på, men ikke jeg av en eller annen uforklarelig idiotisk grunn. Det endte med at han møtte Fish på en pub senere og faktisk snakket med han — dette har jeg misunnet min bror for i 16 år.
I 2002 ble Fish invitert av sin fan-club i Norge til en norgesturné, heller ikke den gang klaffet det slik at jeg fikk sett han.
På tirsdag var jeg tilfeldigvis i Oslo på et seminar, en kollega av meg som var med sendte dagen før en link til meg på Facebook og lurte på om dette var noe vi skulle få med oss. Linken var til Fish sin intimkonsert på John Dee den tirsdagen. Konserten skulle egentlig vært i desember i fjor, men hadde blitt utsatt til akkurat denne dagen. I løpet av ytterst få sekunder var billetten bestilt og printet — jeg var klar. Takket være Twitter fikk vi også tak i billett nr. 2. Hyggelige folk på Twitter.
John Dee var smekkfullt, stemningen var på topp. I forkant av konserten viste de dokumentaren NRK hadde laget av Fish sin norgesturné i 2002. Et herlig gjensyn. Fish har for meg alltid fremstått som en særdeles jovial fyr.
Fish entrer scenen, til det som for meg blir tidenes konsertopplevelse. Og på scenen blir han i to og en halv time — i strekk — og leverer ikke bare fantastisk musikk, men krydrer med både humoristiske og politiske innspill mellom sangene. Skulle han noen gang vurdere det ville han blitt en særdeles dyktig standupkomiker. Det føltes som om jeg stod helt apatisk og bare stirret; der stod han knappe 3 meter fra meg. Mitt musikalske ikon. Fish.
Til og med min kollega som forøvrig ikke hadde hørt om Fish før, konstaterte at dette var en fantastisk konsert — både sceneshowet og musikken. Skulle nesten bare mangle, likte man ikke den konserten måtte man har vært både døv, blind eller Justin Bieber-fan.
Etter de to siste ekstranummerene var konserten ferdig, først da merket man at man hadde stått opp og ned siden klokken 21. Spørsmålet nå var; får jeg møte han?
Etter å ha spurt en av arrangørene fikk jeg vite at Fish snart kom ut for å hilse på folk — noe som underbygger min mening om at Fish er en jævlig hyggelig fyr. Og der kommer han, Fish — den høye og robuste skotten som jeg har hørt på alle disse årene. Heldigvis klarte jeg å la være og skrike som en liten jente — men sant skal sies at jeg følte for at det ville vært helt normalt.
Jeg hilser på han og takker han for “an experience of a lifetime”, han takker meg og er glad jeg likte konserten. Fish snakket til meg. Ja, dette høres veldig nerd ut, men jeg blir sjelden “star struck” og det er vel den beste måten jeg kan beskrive dette møtet på; Jeg var “star struck”! — og jeg har bildet til å bevise det.
Mitt første — og forhåpentligvis ikke mitt siste — møte med Fish. Tirsdag 15. mars 2011.
Så igjen; Fish, thank you for an experience of a lifetime.
Hva har jeg gjort nå…?
51 year ago
I går meldte jeg meg inn i et treningsstudio… ja, jeg… Treningsbuksen min skal nå altså bli brukt til det den opprinnelig var ment til – tror også den vil få seg et lite sjokk.
Om det er alderen som innhenter meg og gir meg dårlig samvittighet – eller om det rett og slett er den dårlige formen min som har ført til dette er uvisst. Jeg hadde en gang et mål om å vinne ett eller annet innen friidrett, sport el. innen nåværende alder – det kommer sikkert ikke som en bombe at det har jeg ikke klart. Beste “medaljen” jeg har er vel svømmeknappen på 25 eller 50 meter… Det irriterer meg noe grenseløst at jeg ikke kom på at sjakk blir betegnet som “sport”.
Jeg oppsøkte treningsstudio for å finne hvilket som passet best for meg, men siden jeg ikke har noen preferanser whatsoever – valgte jeg det første. Etter en haug med signaturer, litt veksling av penger – riktignok mest FRA meg – fikk jeg meg meldemskort og 1-års bindingstid. Og som med alt annet – liten skrift kan ikke være så gale – men jeg er nå usikker på om eget dødsfall frigjør meg fra kontrakten. Den tid – den sorg.
Skal nok ikke verken blogge, tvitre eller oppdatere Facebook med tåpelige “Flott treningsøkt” “Faen, i dag satt bodypumpen” o.l. – mest fordi jeg sannsynligvis ikke vil være i stand til å koordinere fingrene over tastaturet etter treningsøkter, og fordi det er banale, trivielle og fullstendig uinteressante meldinger å komme med. Jeg ble forresten anbefalt å ta spinningtimer – med mine sykkelegenskaper detter jeg nok ikke av sykkelen, men at jeg klarer å komme meg bort fra resten av gjengen skal du ikke se bort i fra.
Tenker at jeg om 5-6 måneder ser tilbake på denne dagen og er glad for at jeg tok steget inn i treningsverden – eller ergrer meg over at jeg har et halvt år til hvor jeg må betale for noe jeg ikke benytter meg av. Tror absolutt ikke at jeg kommer til å bli noe treningsidiot – at jeg blir “omvendt” og sier at trening is everything – bare jeg får strammet opp magen, løftet brystkassen, styrket rygg, armer og bein og får meg bedre kondis så er jeg fornøyd.
Jeg ønsker meg selv lykke til – for det er vel bare meg selv som vet i hvilken stand kroppen min er.
Endrer utseende – bedre nå?
52 years ago
Etter en kjapp twitterpoll i går, der 100% svarte at de foretrakk mørk skrift mot hvit bakgrunn når de leste blogger, tenkte jeg at kanskje jeg skulle endre design. Det var riktignok bare 4 som svarte på min undersøkelse, men siden dette var midt på natten veier de stemmene tungt.
Så her ser du altså “nydesignet” på min side – tar gjerne imot innspill og tilbakemeldinger i feltet under merket “Leave a reply”
Antichrist – en kinoopplevelse – på flere plan
32 years ago
En spesiell kinoopplevelse må jeg nesten si det var – på flere plan.
Det stod mellom “Surrogates” og “Antichrist”, og mitt kinofølge, bestående av Bjørn, mente at “Antichrist” ville være den mest givendes filmen. Jeg er ikke vanskelig å ha med å gjøre og var derfor med på det.
Har jo både lest og hørt mye om denne filmen, sett en og annen trailer for den også. Og det blir da ofte slik at forventer man for meget blir man som oftest skuffet, mao. en “Se7en”-film*
*En “Se7en”-film er mer eller mindre blitt et begrep for meg. Da denne filmen med Brad Pitt og dødsyndene, nei ikke Baldwin-brødrene, kom var jeg fryktelig sent ute med å få sett den. Som konsekvens av det fortalte alle som hadde sett den hvor fantastisk, overraskende, spennende og hvor utrolig god film dette var. Gledet meg som en nerd i en html-kode. Kom ut fra kinosalen 2 timer og 7 minutter senere forferdelig skuffet – for en nedtur den filmen ble.Men det jeg har hørt og lest om “Antichrist” er så veldig varierende – noen hater, noen elsker og noen går.
Vi hadde forøvrig IKKE bestilt noen billetter, vi tenkte at siden det var tirsdag – how many could there be?
Ingen, var antallet. Men det var riktignok en stund til filmen begynte, ca 10. minutter. Med popcornet og snopet klart spaserte vi inn til kinosalene – må nesten legge til at det var en del folk der fordi også Surrogates begynte kl. 21. Vi leverer billettene til en hyggelig dame som først geleidet oss mot Surrogates-filmen før hun så litt nærmere på billettene, himlet med øynene og åpnet en helt egen dør og geleidet oss inn.
En tom kinosal ventet oss…
Det var nå vi begynte å spøkte litt for oss selv, mest for å lette litt på spenningen. “Vi får stikke bort til Bruce Willis hvis det blir for treigt”. “Håper ikke de kommer å sjekker oss hver halvtime “HALLO!” skremmer LIVET av oss”. He he he…
Da vi innser, at joda, vi er alene i kinosalen vet vi litt hva som er i vente og vi spiser derfor opp det medbrakte snoperiet FØR filmen starter. Etter traileren på Avatar, som forøvrig var den eneste traileren i forkant av denne filmen, håpte vi på at det i alle fall skulle komme minst én trailer til. Noe det ikke gjorde – og Antichrist var herved i gang.
Epilogen til denne filmen er vakker, forstyrrende, grusom og er filmatisk fortryllende – og, som det skulle vise seg, er egentlig det jævligste i hele filmen. Man har da sett en og to splatter-filmer så det skal en del til for å sjokkere – men fortvil ikkje, denne filmen klarer også det.
Etter epilogen, kommer det to til kinogjengere, to ungdommer, en gutt og en jente… Det første som slo meg var at de var på date, men hvem ved sine fulle fem tar med seg en date for å se “Antichrist”? Med unntak av kanskje Greven og andre innen det miljøet. Det viste seg fort at også disse benyttet seg av litt humor for å ikke synes det var så skummelt og grusomt – som det til tider var.
Vi ser oss gjennom filmen, kun avbrutt av noen sporadiske vittigheter til hverandre for å løse opp litt, og blir sittende litt igjen – i alle fall til rulleteksten faktisk begynner å rulle. Reiser oss – møter igjen den hyggelige damen som tidligere hadde himlet med øyene og sluppet oss inn i salen – “Var den bra?”. Interessant, er vel det ordet Bjørn og jeg faller på og formidler. “Det har ikke vært én visning der det har vært like mange igjen ved filmens slutt som det var da den startet”. Folk finner denne filmen altså så motbydelig, for dårlig er den ikke, at de velger å gå midt under filmen. Og for å understreke; dette er i Ålesund, og har Ålesundere betalt for noe så nytes det vanligvis til det slutt. Men til og med sunnmøringer går fra en betalt billett mindre enn 20 minutter inn i en film.
Scenografisk har denne filmen virkelig levert, det er vakkert, ekstremt vakkert. Skuespillerprestasjonene er vel heller ingenting å trekke ned på. Innholdsmessig er den grusomt urovekkende – “naturlig ondskap” er vel en passende beskrivelse. Men skremt ble jeg ikke – glad jeg hadde spist opp snopet i forkant, ja – men ikke skremt.
Og tatt alt i betraktning er det epilogen, åpningssekvensen, som sitter sterkest igjen hos meg.
Vi går ut, prater litt ved bilene våre før vi takker hverandre for selskapet og konkluderer med; Filmen er bedre enn forventet, men hun derre damen i filmen var fanken med ikkje god.
Bør du se denne filmen, ja – hvorfor ikke? Nå skal det vel også sies at VG ga denne filmen karakter 1 – men dette er samme avis som ga Rybaks plate en 6′er… bedøm selv
Omsider på eget domene
22 years ago
by André Ulveseter
in Diverse
Da har jeg, omsider er vel å underdrive, fått opp min egen EDB-baserte hjemmeside – og ser frem til å holde den oppdatert. Og jeg har ikke klart det alene – en stor takk sendes til Emil v/ www.wemake.no for mye god teknisk hjelp (følg han på twitter: @hiemil). Følg forvøvrig gjerne meg også; @andulv.
Her er blogg, kontaktinfo, showdatoer (kommer) og mye mye mer – det kommer til å bli oppdateringer titt og ofte, både grafisk (tror jeg) og innholdsmessig (håper jeg).
Så da får dere ha en fin tur på siden min – og legg gjerne igjen en kommentar så jeg vet at du har vært her. Jeg garanterer at jeg ikke videreselger noe informasjon til iam.no – for det suger.
Ser det greit ut foreløbig?
Ikke lengre bare et mørketall…
12 years ago
by André Ulveseter
in Diverse
I dag er det tall som preger denne karen. Ikke bare er jeg et mørketall – fordi jeg er arbeidsledig og IKKE har meldt meg inn til NAV – men i dag er jeg også et morsomt tall – forhåpentligvis. Velger å bruke ordet tall fremfor nummer – av den enkle grunn av at å si “Skal til Oslo å få et nummmer” høres veldig suspekt ut. Men jeg skal det altså, ikke et nummer, men få meg et tall – deltagertall. I dag er jeg invitert til audition til “Den norske Humor” og skal i løpet av 2 minutter overbevise om at jeg er et riktig valg. Man burde kunne sagt at det er ett minutt for mye, men da ville du a) tatt feil og b) sannsynligvis ikke gått videre. Eneste valget jeg har er å gi jernet og kjøre på med de to utvalgte tekstene mine. Uansett utfall er det jo gøy å bli invitert til audition – og i disse tider som et mørketall i tillegg har jeg strengt tatt ikkje noe å tape. (Dette er vel strengt tatt bare noe man sier for å helgradere seg – helt ærlig er så er det selvsagt det ønskede utfallet at jeg går videre – og det med glans!) Jeg er ikke overtroisk og ønsker derfor meg selv “Lykke til” – så håper jeg resten av de håpefulle går på trynet – på en ikke-morsom måte.
