Litt for seriøst

Jeg hater det norske språket.

Før i tiden var man smarte og delte atomer, i dag er enkelte blitt så tjukke i hodet at de deler ord.

Jeg har de siste årene blitt veldig oppmerksom på egne — og andres — skrive- og særskrivingsfeil. Til tider irriterer jeg meg til en utrivelig utgave av meg selv på grunn av dem. Grenseløst utrivelig, faktisk.

Man skal alltid trå varsomt når man kritiserer skrivefeil, for sannsynligheten for at noen vil tråle alt av tidligere tekster og innlegg for å finne kritikerens egne skrivefeil er stor. Dette er for øvrig en risiko jeg er villig til å ta. En jeg følger på Twitter sa han skulle avfølge alle som ikke kunne rettskriving, samtidig mente han at folk ikke engang prøvde å skrive rett. Jeg svarte han og påpekte at han selv hadde feilskrevet ordet «dessverre» to twittermeldinger tidligere. Så for all del, jeg har nok selv en del ting å lære når det kommer til det norske språket, men at jeg i det minste prøver skal være ubestridt.

Som yngre hatet jeg norsk — i alle fall som skolefag. Jeg var middels flink i språket, men hadde samtidig et hespetre av norsklærerinne på ungdomskolen som sugde ut all interesse av faget. Hun manglet tilsynelatende mange ord i vokabularet sitt, for trikset hennes for å få oppmerksomhet fra klassen var å ta på seg en rød klovnenese. Det var kun når hun hadde den på at jeg følte hun var i sitt rette element, for klovn er egentlig mer beskrivende enn hespetre. Men hun var et hespetre også, for all del.

Nylig fikk jeg vite at frøken Klovnenese ikke er norsklærerinne lengre – hun er nå rektor. Bra, da kan hun ikke gjøre så mye skade.

Så hadde du disse skolegeniene i klassen, de som toppet hver eneste prøve uavhengig av fag, med unntak av sløyd. De som alltid, etter prøvene, fortvilte over alle feilene de var sikker på at de hadde gjort. Så kom prøvene tilbake, geniene trøstet hverandre – for tårene var ikke å stoppe for den ene feilen, som i verste tilfelle var datoen helt oppe i hjørnet. Er det rart gjennomsnittselever blir frustrert?

Men jo eldre man blir jo mer irriterer man seg nok over ting som før virket fullstendig trivielle. For i dag har jeg opplevd å bli kalt både petimeter, flisespikker og kverulant fordi jeg må påpeke andres skrivefeil. Men, la meg legge til at det er ingen jeg er strengere mot enn meg selv. Jeg simpelthen hater skrivefeil, og da spesielt særskrivingsfeil. Hvorfor må folk på død og liv dele alt – inklusive ord? Et svømmebasseng er én ting – ikke del det! En fotballkamp er akkurat det, en fotballkamp. En av de mer kjente særskrivingsfeilene er vel den på hermetikkboksen med ananasringer, eller «ananas ringer» som produsenten skriver. Det oser ikke seriøsitet av et firma som ikke en gang klarer å rettskrive sine egne produkter. La meg også ta med Norgesgruppens storsatsing i år «Folkets sommer favoritter» som eksempel. Hva faen? Og dette skal være Norgesgruppen? Snakk om ironi.

Tingene er blitt mer synlig.

En av grunnene for at jeg er blitt mer oppmerksom på egne — og andres — skrivefeil skyldes nok at ting er blitt mer synlig takket være sosiale medier. Ta Facebook for eksempel; et flott sosialt verktøy, som ikke bare gjør det mulig å holde kontakt med gamle klassekamerater, men som også synliggjør folks skrivekunnskaper. Jeg har blant andre noen av de geniene som jeg nevnte tidligere på vennelisten min, og de har også forandret seg siden sist – og ikke alle til det bedre. Der er det «fotball kamp», «by tur», «ferdig mat», «ananas ringer» og uendelig flere elementære særskrivings- og skrivefeil. Jeg kjenner at bare det å dele opp ord for å sitere folk gjør vondt. Så tar jeg meg i tenke «Har de alltid skrevet slik? Og hvorfor fikk da de bedre karakter i norsk enn meg». For enten har jo de alltid skrevet slik eller så har de en negativ læringskurve.

Twitter er et annet sosialt nettverk jeg er svært aktiv på – kanskje enda mer enn på Facebook. Der har man 140 tegn på å ordlegge seg på, så to-tre særskrivingsfeil kan være nok til at man ikke får plass til meldingen sin. Jeg velger å tro at Twitter skaper god norsk — jeg innbiller meg i alle fall det — selv om noen har tatt med seg skrivefeilene sine dit også.

Til tross for at det bare er plass til 140 tegn på Twitter er det nok av skrivefeil å ta av, men merker meg at selv hvor mange skrive- eller særskrivingsfeil de måtte ha har de alltid plass til et smilefjes eller to.

Det nye innen sosiale medier er Google+ . De har åpnet for å kunne korrigere sine egne oppdateringer og kommentarer etter at de er lagt inn. La oss håpe folk benytter den muligheten.

Oppfordringen er; vær så snill og ikke del ting som ikke kan eller skal deles, selv hvor mye dere har lært om at det er bra å dele. Aldri tre like konsonanter etter hverandre, selv om dass skrives med to s-er, og sete med én s, for ja, dassete er ett ord. Har du dysleksi og føler deg fornærmet for dette innlegget, vil jeg bare påpeke at det er ikke dere jeg er ute etter. Det ville blitt litt som å be blinde om se hvor de går. Men tro det eller ei, det finnes folk som ikke har dysleksi som gir så blanke i det norske språket at de ødelegger det.

Hvis du vil ha eksempler på disse feilene anbefaler jeg å ta en en vilkårlig quiz på start.no. Gi beskjed dersom du finner en quiz uten skrive- og/eller særskrivingsfeil.

Jeg simpelthen elsker det norske språket.