En slags hotellanmeldelse

Det er hyggelig å reise rundt i Norge, i regi av Den kulturelle skolesekken, og holde foredrag på skoler. Det blir jo en del reisedøgn og ikke minst hotellovernattinger i løpet av året.

Jeg har bodd på mange hotell. Noen nye, noen gamle og noen skumle. Noen gamle og skumle.

Foto: Brattrein.no
Dette hadde jo vært litt koselig å komme til, tenker du kanskje. Og joda, det er det sikkert. Foto: Brattrein.no
SLIK så jeg det!


En slags hotellanmeldelse av Brattrein hotell – med Creepy-skala (Markert med rød tekst).

Dette hotellet er, så vidt meg fortalt, på sommeren bedre kjent som Galtvortskolen – men om vinteren minner det definitivt mest om The Overlook hotel. Ja, det hotellet fra filmen «The Shining»

6
Jeg ankommer hotellet i skumringens time. Usikker på hva det egentlig betyr, men det var begynt å bli mørkt. Snøen laver ned. De aller fleste vinduene er mørke og blir derfor en smule usikker på om jeg er på rett plass. Vi starter altså på 3,1 på creepy-skalaen.

Resepsjonen er under ombygging og jeg må derfor følge en labyrint av lapper med piler og ordet «Resepsjon» på. Labyrinten begynner i et Thuja-tre utenfor kjellerinngangen. Og ja, pilen på den lappen peker mot kjellerinngangen. Etter den tredje lappen venter jeg på at det skal hoppe frem en morder. Vi nærmer oss 4,0 på skalaen.

Inn i en kjeller, bortover en korridor, inn i et rom, opp en trapp, bort nok en korridor finner jeg resepsjonen.
Den er provisorisk får jeg høre en dame som plutselig kommer til syne si, før hun fortsetter med «Jeg så at du kom…» [cue kunstig pause]. «Er det du som er André». Jeg vurderer å svare nei, men ler frem et nervøst «Ja, stemmer det. Hvordan visste du det?». Jeg var den eneste gjesten i dag. Jeg dyttet borti henne i med fingeren på skulderen hennes, bare for å konstatere at hun var virkelig. Vi har nå nådd 7,3 på creepy-skalaen.

Og hvis du egentlig ikke vil høyere på en slik creepy-skala, så er ikke setningen «Er mye historie i disse veggene, tenker jeg» løsningen. Da fikk jeg vite at det opprinnelig ble bygget som et barnhjem. Og DER maxet vi ut på creepy-skalaen. Det var bare det som manglet. En haug med hodeløse barn i gamle klær som spiller yatzy, eller noe enda skumlere. Ludo.

Korridoren i tredje etasje. 20-watts lyspærer er ikke nok. Kjør 40! Ikke mindre.

Hotellet er fint plassert. Langt fra butikker og den slags, det er en del boliger rundt omkring – men der bor sikkert tidligere barnehjemsansatte. Det er nok best å komme seg på rommet.

Jeg får nøkkelen til rommet mitt, 308. Det er i tredje etasje, sier hun. Endelig noe normalt og fullstendig forutsigbart. Det trengte jeg nå. Jeg roer meg ned til 6,2 på creepy-skalaen. Hun skal vise vei, slik at jeg får raskeste rute til rommet. Tenker vi heller sier så jeg ikke ser noe jeg ikke bør se. Folk som blir drept og partert for eksempel.

Vi går opp en trapp til 2. etasje. Her er fellesstuen, sier hun og peker en tom og mørk stue. Stor, mørk og tom. Videre derfra går vi forbi et kjøleskap i gangen, oppå der står et brett med glass. De klirrer fint sammen i det vi går forbi fordi gulvet hadde en liten svikt der. Ja, jeg skrek litt inni meg, ut kom bare en lite pip. Helvetes glass. På bordet ved siden av er det noen kaffekopper og et glass med teskjeer. Jeg sjekker dem. Ingen av dem er bøyde. Jeg tenker umiddelbart at den Galtwortskolen om sommeren ikke er ekte magi. Da hadde nok skjeene vært bøyde.

Opp en trapp til – muligens til det som er trimrommet (eller trimhjørnet). Det er veldig merkelig å bare sette en ergometersykkel slik som dette, du ber jo om å bli drept. Vi har nå gått opp to etasjer, creepy-skalaen én. Vi er på 7,2.

«Trimrommet». Sett deg her og bare vent til noen sniker seg opp bak deg, så ser du speilbildet deres i vinduet før du dør.

Og der er rommet. 308 lyser mot meg. Det gjorde egentlig ikke det for det er nokså dårlig belysning. Jeg setter nøkkelen (ja, god gammeldags nøkkel) i låsen og låser opp. Døren har den perfekte knirken en dør på et slikt hotell åpenbart må ha. Et kjapt hopp til 7,8 på skalaen.

Jeg låser døren, sjekker rommet og badet – ingen mordere, trehjulssykler eller barnehjemsbarn. Vi roer ytterligere ned på skalaen ved hjelp av litt Netflix (siden der ikke er TV på rommet). Jeg ler litt av meg selv. Det hjelper også. Jeg roer meg ned til under 1 på skalaen. Det er aldri bra. Da blir jeg fort overmodig og tenker «Næh, skulle man sett seg rundt om, da?»

Så jeg trasker meg rundt på hotellet, finner veien ned igjen til andre etasje, riktig nok lengre borte enn der jeg kom opp første gang. Rett før jeg kommer til fellesstuen igjen klirrer det i glass. Akkurat like overraskende som den første gangen. Helvetes glass. Men hva er dette? Nisser? Jula varer til Notodden sier den slutt. En sjøstjernskjegget nisse og hans kone Psykodelfia. De kan umulig ha vært der da jeg gikk forbi tidligere. 3,7.

Jeg er 100 % sikker på at disse to jævlene IKKE satt der tidligere…

Overalt er det dunkel belysning. I korridorene. I trappene. Plutselig dukker det opp en fyr som sier hei. Jeg prøver å dytte borti han i det jeg sier hei tilbake, men bommer. Fremdeles usikker på om han var virkelig. 4,6.

På vei tilbake til rommet roter jeg meg bort i en trapp som ikke går oppover, kun ned. Ren logisk tankegang tilsier at her skal jeg ikke, men jeg går dit likevel. Ned. Og ender til slutt opp i kjelleren. Der jeg kom inn. Bare at nå er det enda litt mørkere. 6,9

…hilsen varmeplatene

I hvilke sosiale sammenhenger er det innafor at varmeplater skriver lapper til personalet. Det er kanskje vanlig på Notodden, men i Norge – der resten av oss bor – er det bare creepy. 7,4

Denne kjellergangen på nattestid er ingen direkte anbefaling. Lyden av gråtende barn kan påberegnes…

Jeg følger lappene til resepsjonen og håper jeg ikke møter noen tvillingjenter i en av korridorene. Da dør jeg. Jeg går fortere og fortere, i takt med økende puls. 8,1. Dette er latterlig. Jeg tror verken på gjenferd, spøkelser eller på gjengen som til stadighet dukker opp på «Åndenes makt», men om man psyker seg selv ut ser man nok det man vil si.

Rommet er i sikte, jeg låser meg inn – låser døren og sjekker badet og under sengen igjen. Fremdeles ingen barnhjemsbarn. Puh! 3,2

Klokken passer midnatt. Det er nå spøkelsestimen og jeg tenker at å lese litt nyheter er en fin og beroligende slutt på kvelden. Men hva er dette? En trailer på en ny norsk film? Huset? Høres spennende ut. Klikker «Se video». 10!

Neste jeg husker er at jeg våkner til vekkerklokken. Jeg overlevde. Fint hotell.

Terningkast: Blir nok en location for «Åndenes makt» en gang.

One thought on “En slags hotellanmeldelse”

  1. Hei Andre
    Fant plutselig denne anmeldesen av Hotellet mitt:) Må si at jeg har fått meg en god latter :):) spsielt av de to småjævlane og de snakkende varmeplatene.
    Håper du ikke ble altfor skremt av og være gjest hos oss, det er jo egentelig et veldig koslig sted men du var litt uheldig med tidspunktet midt i mørkeste Januar og ganske så rotete på grunn av renovering. Men nå er vi ferdige med det meste og jeg lover og skifte pærer slik at det ikke blir så mørkt i korridorene.
    Håper du tar turen tilbake når det nå er snart sommer.
    Takk for en god historie om Brattrein;)
    Med vennlig hilsen
    Reidun K Sperre
    Daglig Leder

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *