André Ulveseter

Fish er nok for meg det Justin Bieber er for alle småjenter, det eneste jeg håpte på var at ikke jeg skrek som ei lita jente dersom jeg skulle være så heldig å få hilse på Fish personlig.

Siden jeg var 7-8 år har nok Fish (dengang vokalist i Marillion) vært den som har gjort størst musikalsk inntrykk på meg. Som yngstemann av fire brødre ble det fort til at jeg ble introdusert til musikk som kanskje ikke var helt tilrettelagt for min aldersgruppe — og glad er jeg for det. Ingen annen musikk på gutterommet mitt ble spilt mer enn Marillion og Fish, ei heller den dag i dag.

En liten historiereise: Marillion het egentlig Silmarillion (etter Tolkiens bok), men det likte ikke rettighetsforvalterene etter Tolkien — dermed kortet de ned navnet til Marillion. Fish heter egentlig Derek William Dick.

For de som ikke kjenner Marillion, så er vel det mest kommersielle hiten “Kayleigh”, den har nok de fleste hørt ett eller annet sted. “Kayleigh” er forøvrig en fantastisk sang, men langt fra den beste.

I ’86 eller ’87 fikk min bror tak i en VHS-kassett med “Marillion 1982-86 The videos” — den slet jeg ut.

I 1988 forlot Fish Marillion og ville satse på en solokarriere, en tung nyhet for en 13-åring som da trodde det var det siste jeg kom til å høre fra ham. To år senere kom han med solodebuten “Vigil in a Wilderness of Mirrors” — og for en debut det var. Fantastisk album — en musikalsk fornøyelse utenom det vanlige. Og siden har det bare vært en fornøyelse å følge han.

Marillion fortsatte jo også uten Fish, men for min del ble det aldri helt det samme, sant skal sies at de har noe veldig bra — men for min del forsvant mesteparten av Marillion med Fish.

I ’94 eller ’95 hadde Fish konsert i Bergen, en konsert en av mine brødre var på, men ikke jeg av en eller annen uforklarelig idiotisk grunn. Det endte med at han møtte Fish på en pub senere og faktisk snakket med han — dette har jeg misunnet min bror for i 16 år.

I 2002 ble Fish invitert av sin fan-club i Norge til en norgesturné, heller ikke den gang klaffet det slik at jeg fikk sett han.

På tirsdag var jeg tilfeldigvis i Oslo på et seminar, en kollega av meg som var med sendte dagen før en link til meg på Facebook og lurte på om dette var noe vi skulle få med oss. Linken var til Fish sin intimkonsert på John Dee den tirsdagen. Konserten skulle egentlig vært i desember i fjor, men hadde blitt utsatt til akkurat denne dagen. I løpet av ytterst få sekunder var billetten bestilt og printet — jeg var klar. Takket være Twitter fikk vi også tak i billett nr. 2. Hyggelige folk på Twitter.

John Dee var smekkfullt, stemningen var på topp. I forkant av konserten viste de dokumentaren NRK hadde laget av Fish sin norgesturné i 2002. Et herlig gjensyn. Fish har for meg alltid fremstått som en særdeles jovial fyr.

Fish entrer scenen, til det som for meg blir tidenes konsertopplevelse. Og på scenen blir han i to og en halv time — i strekk — og leverer ikke bare fantastisk musikk, men krydrer med både humoristiske og politiske innspill mellom sangene. Skulle han noen gang vurdere det ville han blitt en særdeles dyktig standupkomiker. Det føltes som om jeg stod helt apatisk og bare stirret; der stod han knappe 3 meter fra meg. Mitt musikalske ikon. Fish.

Til og med min kollega som forøvrig ikke hadde hørt om Fish før, konstaterte at dette var en fantastisk konsert — både sceneshowet og musikken. Skulle nesten bare mangle, likte man ikke den konserten måtte man har vært både døv, blind eller Justin Bieber-fan.

Etter de to siste ekstranummerene var konserten ferdig, først da merket man at man hadde stått opp og ned siden klokken 21. Spørsmålet nå var; får jeg møte han?

Etter å ha spurt en av arrangørene fikk jeg vite at Fish snart kom ut for å hilse på folk — noe som underbygger min mening om at Fish er en jævlig hyggelig fyr. Og der kommer han, Fish — den høye og robuste skotten som jeg har hørt på alle disse årene. Heldigvis klarte jeg å la være og skrike som en liten jente — men sant skal sies at jeg følte for at det ville vært helt normalt.

Jeg hilser på han og takker han for “an experience of a lifetime”, han takker meg og er glad jeg likte konserten. Fish snakket til meg. Ja, dette høres veldig nerd ut, men jeg blir sjelden “star struck” og det er vel den beste måten jeg kan beskrive dette møtet på; Jeg var “star struck”! — og jeg har bildet til å bevise det.

Mitt første — og forhåpentligvis ikke mitt siste — møte med Fish. Tirsdag 15. mars 2011.

Så igjen; Fish, thank you for an experience of a lifetime.