André Ulveseter

På en liten spasertur i lunsjen min en dag, som forøvrig gikk gjennom ett av byens lokale kjøpesentere, ble jeg vitne til en litt artig episode.

En gutt, la oss si han var 11 – siden han mest sannsynlig var 11 – kom trillende med sykkelen sin mot inngangen til kjøpesenteret. Hvilket merke sykkelen var kan jeg ikke si, men at dette var en nokså flunkende ny sykkel hersket det liten tvil om. Fin blå sykkel som glinset i det fine sunnmørsværet, dekkene var til og med helt rene (utifra det jeg kunne observere).

Men, i det denne guttene som leier sykkelen sin inn på senteret kommer der en vekter. Han gir klar, men ikke ufin, beskjed om at den sykkelen får han ikke ta med seg inn på senteret. Gutten forklarer litt forfjamset at han bare skal gjennom senteret (som er det eneste dette senteret egentlig er brukendes til). Vekteren har lite forståelse for dette, og indikerer tydelig at gutten kan sykle rundt senteret. Med tanke på det fine været var ikke dette noe straff – men hvor mye enklere ville det ikke vært å bare få gå rett gjennom senteret.

Gutten, litt flau og som nå har innsett at her er det bare å snu, vender om og går ut igjen. På vei ut passerer han 3 mødre med hver sin barnevogn, en av dem – en tvillingvogn, som uproblematisk går forbi vekteren. Han hilser til og med pent – DEN så dere ikke komme, hva?

Hva er egentlig forskjellen her? En sykkel har to hjul, en barnevogn har 4 (noen har også tre. Tenkte det var greit å si det så ikke noen tror jeg ikke har peiling på barnevogner). I tillegg var disse vognene betraktlig eldre enn sykkelen som, den nå flaue og bortviste, gutten kom med.

Sannsynligheten for at disse tre mødrene, og fire barna de kom med, kommer til å grise mer enn denne ene gutten med sykkelen er mer enn bare stor – den er enorm.

Om det hadde kommet en gjeng med ungdommer som syklet rett inn på senteret av den enkle grunn for å være “tøff” – helt greit å pælme dem ut igjen. Men en liten gutt med en splitter ny sykkel som bare ville spare litt tid og som pent leide sykkelen sin inn – det blir for dumt.

Eg sier ikkje at mødre ikkje skal få ta med seg barn i barnevogn på senter, men kjære vekter – tosk.

Er delvis glad vi lå BAK denne.

Det er gåte som går slik: “Hvilket spørsmål kan man ikke svare “Ja” på?” – Det korrekte svaret er: “Sover du?”

Men det finnes et annet spørsmål som man ikke kan svare “Ja” på, men som i motsetning til gåten ikke innebærer en videre historiefortelling som, i de fleste tilfeller er dritkjedelig, har absolutt ingen verdi som informasjon. Jeg snakker da om spørsmålet: “Vet du hva jeg drømte i natt?”

Hva er det som får folk til å fortelle drømmene sine? Tror man virkelig at noen virkelig er genuint interessert? I så tilfelle, dream on.

Å høre om ville ferder langs E6 i en bil laget av syltetøy mens et englekor spiller Guitar Hero og passasjeren er deg selv, men samtidig er du også sjåfør. Om alle kjendisene du har dype og lange samtaler med mens du dypper servietten i hvitløksdippen og spiser drops fra en Pez-dispenser i ført ikke annet enn en brun boblejakke som du visstnok kjøpte samtidig som kongen kjøpte sin rosa. Om ville sexdrømmer (dette er vel unntaket som gjør at drømmer KAN være litt kjekt å høre på) med folk som egentlig ikke er dem de egentlig er, og gjerne i posisjoner en GPS ville vært misunnelig på.

- Bunnlinjen er at dette er jo ikke interresant for andre enn deg selv – og det er ingenting noen kan få ut av dette, kanskje med unntak av komikere og bloggere. Det kan jo f.eks. aldri brukes mot noen. “Ja, men du drømte at…” er ingen debattvinner. 

Eg skal innrømme at eg har en notatbok på nattbordet. For et tips eg fikk av en komikerkollega “Skriv ned det du husker fra drømmene dine, det kan godt være du får en del ideer du kan bruke”

Nå har eg snart nok til å lage pornofilm.

Ta hensyn – hold drømmene for deg selv. Og MÅ du fortelle noen, skriv en dagbok.

Som småbarnsfar får man,i de fleste tilfeller ufrivillig, sett mye barne-tv. Da jeg var liten var det stort sett Vibeke Sæther og Vidar Lønn Arnesen som stod for det meste av barneunderholdningen. Alt skulle være pedagogisk og man skulle lære seg ting ved hjelp av barne-tv. Vibeke Sæther lærte oss mye, fra hvilket vindu som var buet og hvordan ble plastposer til. Vidar Lønn Arnesens puslespill-program lærte meg at voksne var elending til å legge puslespill.

Skrekk barne-tv på den tid var Pompel og Pilt – morsomt for de voksne, psykadelisk for oss små. De fleste dukkene i denne serien dukket opp i marerittene til små barn – mine egne inkludert. Pedagogikk var det store nye da jeg var liten, i dag skal alt ha en pedagogisk baktanke.

I går så jeg, sammen med de små, Postmann Pat. Denne stornesete postmannen med en fetisj i katter – for det kan umulig være samme katten som tuslet rundt da jeg var liten. Men noterer meg at navnet er det samme. Før var det bomgiring og singellivet som var Postmann Pats hverdag – i dag er det kone, barn, omlastningssentral og eget helikopter. – fremstår vel mer som en superhelt i dag.

Så nåde den dukken som finner på noe bråk i Greendale nå.

Men det er jo alltid noe eller noen som skiller seg ut fra resten, f.eks. Drømmehagen For meg er det verste på barne-tv Drømmehagen. En serie der en haug med litt spesielle karakterer løper rundt i en hage – deriblant Hopsi Deisi som faktisk også sier sitt eget navn kontinuerlig. Det er jo litt spesielt. Makka Pakka som skyver rundt på noe som kanskje skal forestille en gåstol og vasker det han evt. kommer over – om det så være en stein eller en av de andre figurene som pryder serien.

Som transport rundt om i hagen har de toget Ninky Nonken, som paradoksalt er bitte litte men kan likevel romme alle karakterene. Ut i fra kjørestilen kan de virke som om det er en beruset fergekaptein som styrer dette toget. Alternativ transport er Plinky Plonken, et luftskip som der man får servert Plinky Plonk-juice – og her tror ikke jeg vi snakker om vanlig juice.

Det som er veldig spesielt med denne serien er at handling, karakterer og story (om man kan kalle det det) er så hinsides merkelig at for meg kunne de sendt samme episoden hver dag. Jeg hadde ikke sett forskjell.

Hva man lærer av Drømmehagen er jeg fryktelig usikker på – men at dette er verre enn Pompel og Pilt er jeg helt overbevist om.

Det er jo ingen tvil om at Norge fortjente seieren i Melodi Grand Prix, vi hadde en fengende sang sunget av en sjarmerende gutt som nok kan kategoriseres som en sympatisk Ivo Caprino-dukke. Og, ikke minst, vi er kanskje det eneste landet som har råd til å arrangere MGP 2010, resesjon eller ikke.

Noe som overrasker meg er jo at det nå diskuteres opp og ned hvor neste års MGP skal avholdes. Hvorfor kaste bort tid og penger på det? Vi vet jo at det sannsynligvis blir i Oslo, hvor alt annet stort arrangeres. Det er jo så fint i Oslo, så hvilken annen plass kan representere Norge som et attraktivt turistmål? Stort sett alle plasser – med unntak av Hell, skjønt det ville vært en fornøyelse og fått hørt “Welcome to the Eurovision Song Contest 2010 from Hell”. Tror heller ikke Molde er helt plassen uten at jeg føler det er nødvendig å utbrodere det noe mer.

Programledere; Vi kan jo slå til med Synnøve Svabø og Alex Rosén, det hadde i alle fall blitt en nokså uforutsigbar tv-sending. Alternativene florer jo i media, og av de VG presenterer er nok Jon Almaas min favoritt blant mennene og Sissel Kyrkjebø er jo Sissel (og åpner for å få arrangementet der det burde være, som naturligvis er Bergen)- så disse to ville nok gjort en fin og verdig, men likevel morsom, jobb.

Men altså, tilbake tll poenget mitt; Hvor i Norge skal MGP arrangeres? Hvem skal være programleder? Hva gikk det av Synnøve Svabø? osv. Utallige diskusjoner, temaer, problemstillinger og generelle MGP-saker har florert i norsk media. Men da jeg leste denne fantastiske saken som hovedsak på bt.no forstod jeg at nå passerte vi vel smertegrensen for hva man kan hale ut av MGP-seieren ikke bare én gang men kanskje tre ganger.

En minikalv, Alexandra, ble altså født mens Rybak vant MGP – det blir ikke mer spennende enn dette.

Så Alexander – som Napoleon med sin Napoleonkake, Cæsar med sin Cæsar hundemat for små hunder – blir du, etter denne artikkelen, for meg symbolet på en 10 kilos kalv. Og det er ikke verst – de fleste detter ut av minnet mitt nokså raskt.