SUNNMØRSPOSTEN 01.09-23
Andrés «Call of Duty»–melankomisk høgdepunkt!
Foto: Marius Simensen
Standup kan i utgangspunktet humorbedekke mange av livets sider, og det skal etter manges mening more. Så har man innimellom lagt lista både litt høgere og på helt andre stativ, det man også ser på livets mørke sider. Der er vi over i alvorsgropa, der man nærmer seg det som for mange er tabubelagt, det kan dreie seg både om touchy saker, sjukdom, lyter, kleine situasjoner. Og død.
Store sprang, stor fallhøyde, og her går det på hva tilhørerne/mottakerne kan fordøye, og også hva komikeren/kåsøren/formidleren kan og tør gripe i av egen og andres liv og levnet.
André Ulveseter tar det langt ut, og han tar det også helt inn. Helt til sitt innerste, næreste og lar oss publikum i sitt standupshow «Melankomiker» touche sine helt innerste nervebaner, tanker og følelser.
Jo, vi satt der litt spente på hvordan nå dette kunne gå. Men fra første øyeblikk tok André publikum i sitt faste grep og loset oss gjennom både det fryktelige og det forløsende, lattervekkende.
Så dermed var denne anmelder i likhet med de 500 andre berørte «skjebnepassasjerer» bergtatt på en spesiell måte denne kvelden i Parken kulturhus. Vi – i likhet med ham – felte kanskje våre medfølende lettelsens tårer ved teppefall, både fordi dette hadde vært så forløsende bra og ikke minst fordi vi hadde vært vitne til en standupseanse så medrivende, omfavnende og vidtspennende som vi bare kunne ønsket oss. Om livet. Om døden.
Ulveseter hadde en god, trygg og stilsikker innramming på showet ved både å starte og avslutte med vitser, gags og humoristisk-filosofiske betraktninger rundt mye annet enn «det alvorlige», og vi fikk raus covid-hjemmeskole-zoom-karantene-humor, så vel som gjenkjennbar butikk-komikk og noen milde sveiper innom hans gode, gamle spesialfelt «ordskrivingsfeil».
Det skapte den nødvendige frisone av god, poengtert standuphumor. Knallbra!
– André er et funn av en veileder, og dette må mange få oppleve.
Ole Foss, Sunnmørsposten 01.09-23
Denne gang har han begått en fyndig ordsammenslåing, og «melankomikeren» slår seg løs i dette nyskapte univers.
I full bredde og med hele følelsesregisteret, med presise hint og med beskrivelser gjennom det tragiske, det at hans kjære Kathrine «Katt» Krogen på brutalt vis omkom i en trafikkulykke som for svært mange er meislet fast i bevisstheten i og omkring Ålesund.
André dveler ikke mye ved det åpenbart tragiske og med den svært tunge tiden i etterkant, men likevel gir hans realistiske og som sagt nære forestillinger om det passerte en meningsbærende tyngde i forestillingen jeg aldri har opplevd maken til.
Melankomikerens suverene evne til å betrakte både seg selv, menneskene rundt ham og verden rundt – inklusive kommunens skjematilbud for rask psykisk helse – er formidabel, sett på bakgrunn av det som skjedde for litt over ett år siden, etter en komiaften.
Nå forstår vi hvilket enormt redigeringsarbeide som må ha ligget i forkant for showet, hvilket arbeide han har hatt med å stokke tankene han både har slitt med, grått over og funnet lattervekkende inni konglomeratet. Velmenende venner, ukloke refleksjoner, støtteapparat, økonomi og fruktbart psykisk helsevern og sorgarbeid, forhold vi kanskje ikke tenker noe om før vi står midt i det. André er et funn av en veileder, og dette må mange få oppleve.
Til de avsluttende tonene av Phoenix fra Satyricon ble vi fra scenen bedt om å kjøre pent hjem.
En gripende, givende, humoristisk alvorsstund var over. André Ulveseters «Call of Duty» i humorens og i melankoliens tjeneste var fullført på glimrende vis.
Terningkast: 6
– Ole Foss, Sunnmørsposten 01.09-23
NYSS 10.09-23
Det vart både tårer og latter: – Kom det brått på?
Laurdag kveld stod André Ulveseter på scena i Velledalen grendahus med showet «Melankomiker».
Foto: Amanda Røed Stave
André Ulveseter har drive med standup lenge. Han er komikar, forfattar og foredragshaldar. For nokre er han kanskje kjend som «særskrivingsfyren». Men han er også berre eit menneske. Ein mann som har opplevd noko av det verst tenkelege.
Dette fekk vi høyre meir om og kjenne på, då André inviterte oss med inn i si sorg, si glede, og sitt liv gjennom dei siste åra. Der det siste året stod mest sentralt, og det låg ei viss nysgjerrigheit i lufta for dei som hadde høyrt om ulukka i Blindheimstunellen frå før.
Brått
Om lag 180 billettar var selt til showet. Salen var nærmast full, lyset var dimma og då det heile starta var det til musikk nett som på skrekkfilm. Bilete av André på skjermen, som vi hadde kika litt på medan vi venta, endra seg og stod brått i brann. Det er nok ikkje utenkeleg at fleire enn underteikna fekk klump i magen.
– Slik kjendest det for meg. Heile livet gjekk opp i flammar rundt meg, sa han.
Men mykje meir om dét sa han ikkje.
– Er det nokon som hugsar 2019?, spurde André brått og tok til å snakke om det året han skildra som det siste «normale».
Slik tok han oss med tilbake til før pandemien, før han losa oss gjennom 2020 og endringane som kom med pandemi. Heimeskule. Heimekontor. Korleis ville situasjonen vore i 1987? Heimeskule på open linje? Latteren sat laust i salen.
Men då lydnivået av latter var kome til sitt høgste tok André ein kjapp pustepause før han igjen skifta tema. Tilbake til hendinga i Blindheimstunellen. Salen vart heilt stille.
– Kom det brått på?, spurde han.
Sterkt
André Ulveseter er kjend mellom anna for å vere opptatt av særskriving, han er også opptatt av språk og han er god i formidling. Han visste kva han gjorde då han bygde opp latter og glede, for å så overraske publikum. Vi skulle kjenne på at det kom brått på, trass i at det ikkje var i nærleiken av det han ville poengtere vidare.
Fredag 3. juni 2022 vart kjærasten til André drepen i trafikken. Han fortalde om panikken, om tankane og kva som gjekk føre seg dei mange minutta kring tidsrommet for hendinga. Men for han stod tida stille.
At komikaren står på scena att berre litt over eit år seinare er sterkt.
Han tok med publikum heilt til det inste, til kjærleiken, til gleda av å dele eit liv med eit anna menneske, til håpet og draumane, men også inn til det låkaste og vanskeligste.
Og han fekk publikum til å le og gråte. Tårene trilla for nokre, både av glede og av sorg. På godt og vondt.
Innblikk
Denne kvelden fekk vi bli litt betre kjend med André. Vi fekk eit innblikk i korleis kjærasten var og korleis dei hadde det saman. Han fortalde om sorg og kor vanskeleg det er å takle, både for dei som står i det, men også for dei som står utanfor med blomar, hjartet i halsen og med ønske om å finne dei riktige orda å seie i ein slik situasjon. For kva skal ein seie, og kva bør ein ikkje seie?
– Eg fekk hundrevis av blomar, men ikkje éin einaste vase, sa han lattermildt, og påpeikte også mellom anna kor rart ordet «kondolerer» er.
– Det er litt for nært «gratulerer», meinte han mellom anna.
Også det å få hjelp når livet er tungt fekk vi høyre om. Om kor vanskeleg det kan vere anten om ein ønskjer hjelp eller ei.
André klarte å få fram latter i salen, med historier og poeng frå livet sine bølgjedalar og bølgjetoppar. Også dei som kjem brått på. Slik sette han to strekar under «Melankomiker». Eit sterkt og flott show, som han avslutta med same song som vart spelt i kjærasten si gravferd, ein stor takk for kvelden og med ein viktig beskjed om å køyre fint heim att.
Frå publikum fekk han til gjengjeld ståande applaus.
– Amanda Røed Stave, Nyss 10.09-23